Frihetsfølelsen

“He who knows that enough is enough will always have enough.”
Lao Tzu

Fire uker inn i det kjøpefrie året merker jeg at det funker. Det føles befriende å ikke trenge å lure på om det er noe jeg trenger å kjøpe. På skitur i lysløypa i dag kjente jeg sola i ansiktet og tok meg i å nynne på Tre små kineseres gjennombruddshit 365 fri. Sangen handler egentlig om ufrivillig frihet i form av arbeidsløshet, og den dobbeltheten er en grei påminnelse. Det er stor forskjell på å velge å ikke kjøpe noe, og å ikke ha noe valg. Jeg er veldig klar over at jeg er privilegert. Bloggen 365fri skal handle om denne privilegerte friheten, og om jeg klarer å holde på den i et helt år?

20180127_115100

Å gå på ski med sola i ansiktet føles fantastisk etter to måneders mørketid. (c) Ingrid M Kielland

Tanken på et kjøpefritt år har kommet fra mange steder. Det er ikke noen ny idé, og det finnes både bøker, blogger, avisartikler og andre slags innlegg på internett, både på norsk og engelsk om konseptet. Begrunnelsene kan være alt fra å spare penger til å spare miljøet. For meg er det først og fremst det siste. Når jeg vet at forbruksveksten er mer enn jorda kan tåle, og ønsker at det skal tas politiske grep for å gjøre noe med det, føltes det etterhvert meningsløst å ikke begynne med meg selv. Søsteren min har gjennomført to (kortere) perioder med kjøpestopp tidligere. Frihetsfølelsen hun fortalte om var noe av det som tiltalte meg. Etter å ha kjent på at jeg virkelig har alt jeg trenger av klær, utstyr og ting begynte tanken på å gjennomføre et kjøpefritt år å vokse. Det er ikke det at jeg handler så mye, mener jeg selv. Det er bare det at jeg strengt tatt ikke trenger mer, og jeg trenger heller ikke å bidra mer til overflodssamfunnet enn jeg allerede gjør. Det føltes likevel skummelt å skulle bestemme meg for noe sånt, og vanskelig. Og hvorfor gjøre så mye ut av det, hvorfor si det høyt, hvorfor lage en blogg? Først og fremst for å forsterke beslutningen. Er det sagt, så er det virkelig.

Et råd jeg har fått fra flere er å ha noen tydelige og enkle regler. Mine er: Jeg skal ikke kjøpe nye klær, nytt sportsutstyr eller nye ting til meg selv. Hvis noe jeg har blir ødelagt skal jeg primært forsøke å reparere det (det er lov å kjøpe reservedeler), eventuelt prøve å kjøpe nytt via bruktsalg. Det er lov å kjøpe ting som ungene mine trenger (klær, utstyr), hygieneartikler, forbruksvarer (lys, servietter o.l.), blomster, fotobøker og gaver – men jeg skal alltid undersøke muligheten for å bruke noe jeg har fra før eller kjøpe brukt først. Det er også lov å gjøre langsiktige investeringer dersom de er strengt nødvendige og/eller miljøvennlige. Av førstnevnte type er materialer til å bygge rekkverk til verandaen på hytta, av sistnevnte er ny rentbrennende peis. (To mulige unntaksregler: Jeg vurderer å åpne for å kjøpe noe til meg selv i sommerferien, og å kjøpe garn på visse vilkår – mer om det senere.)

Nok er nok – en begynnelse

Romjulssalg. Nyttårssalg. Sjokksalg. 50 % rabatt. 70 % rabatt. Mens vi venter på vårnyhetene…

Ropene fra de som vil selge oss nytt ullundertøy, ny sofa, ny designerkjole, ny kjøkkendings eller ny mobiltelefon er alltid høylytte. Vi lokkes til å kjøpe stadig mer, bytte ut ting vi allerede har eller kjøpe nye ting vi ikke hadde tenkt på at vi trengte. Etter at jeg, kanskje litt overilt, har satt et personlig ”kjøpefritt år” som nyttårsforsett, har jeg lagt ekstra godt merke til hvor mange eposter, avisannonser og plakater som henvender seg til meg med forslag om noe nytt jeg trenger.

Sannheten er at jeg trenger egentlig ingenting. Klesskapet er fullt. Jeg har både ullundertøy, regnjakke, dunjakke, penkåpe og regnkåpe. Jeg har støvletter, fjellsko, joggesko med pigg og joggesko uten pigg. Kjøkkenet inneholder alle de redskapene jeg kan tenke meg, og en hel rekke greier jeg nesten aldri har brukt. Jeg fikk nytt kamera til jul i fjor, men sliter med å finne tid til å ta de fine bildene jeg hadde drømt om. Det rare er at selv om jeg mangler tid til å bruke det jeg har, har jeg stadig lyst på noe nytt. Det helt riktige antrekket til den viktige anledningen. Den emaljerte jerngryta. Den fine ørelappstolen jeg skal synke ned i og virkelig finne roen…

20180109_231736

Tromsøværet byr på mange slags jakkebehov. Men det er grenser for hva vi trenger, også for å takle Tromsøvær. (c) Tromsødama Ingrid M Kielland

Jakten på tingene koster både tid, energi og penger. Og det som verre er, tingene koster som regel også ressurser, transportutslipp og dårlige arbeidsforhold for de som produserer dem. En kilo bomull, nok til å produsere en dongeribukse og en t-skjorte, koster for eksempel 20.000 liter vann å dyrke frem. Mye av varene vi kjøper i Norge er fraktet fra Asia med båt. I følge en beregning slipper de 15-16 største containerbåtene i verden ut like mye SOx og NOx som hele verdens bilpark. Godtransport er også en viktig kilde til CO2-utslipp, både globalt og i Norge.

Flyttinga av tekstilproduksjon og mye annen vareproduksjon til ulike lavkostland i Asia har riktignok gitt arbeidsplasser, men arbeidsforholdene er ofte helseskadelige, timelønna er lav og de sosiale rettighetene få. Det sier litt om utviklinga i produksjonskostnader at prisen på ei dongeribukse er den samme nå som da jeg var barn på 80-tallet. Lønnsveksten i samme periode har vært på mange hundre prosent (i følge SSB var gjennomsnittslønna i Norge i 1985 135.830 kr, mens gjennomsnittlig årslønn i 2016 var på 519.600 kr).

Den voldsomme forbruksveksten som jeg har vært en del av gjennom hele mitt liv er ikke bærekraftig. For hvert år som går bruker vi opp stadig større del av klodens ressurser. Jorda trenger at vi bremser opp, og jeg tror ikke jeg er den eneste som har mer ting enn tid til å bruke dem. Derfor trenger vi politiske tiltak og gulrøtter for å få ned forbruket og øke kvaliteten på varene vi kjøper. SV vil blant annet gi forbrukere utvidet reklamasjonsrett, gjøre det enklere å reparere tingene vi har, ha flere panteordninger og mer gjenbruk, og sikre innovasjon i næringslivet som gir mer gjenbruk.

En annen effekt av forbruksveksten blant mange nordmenn, er at forskjellene mellom de som kan kjøpe nytt skiutstyr eller ny mobiltelefon hvert år, og de som ikke kan det, øker. Den relative fattigdommen, som handler om å bli stående utenfor et sosialt fellesskap basert på dyre bursdagsgaver, dyre fritidsaktiviteter og dyre moteklær forverres når mange av oss har blitt relativt rikere. Mange av oss lukker øynene og drar bankkortet i stedet for å sjekke om utstyret vi ”trenger” kan lånes på utstyrsbasen Turbo, eller arves fra naboen. Hvis flere bruker ting som er lånt eller brukt, blir de synlige forskjellene mindre. Og pengene vi sparer kan vi med fordel dele med organisasjoner som jobber med å minske fattigdomsgapet.

Jeg er i høyeste grad en del av problemet. I løpet av årets siste måneder fikk/kjøpte jeg nye langrennski, yogamatte, flere nye klesplagg og ny adventstake, bare for å nevne noe. Så hva mener jeg med ”kjøpefritt år”? Først og fremst skal jeg ikke kjøpe nye klær, nytt sportsutstyr eller nytt ”stæsj” til meg selv. Ungene mine må nok fortsatt få en del, både klær og utstyr, og unntak kan gjøres hvis noe jeg har blir ødelagt og ikke kan repareres eller erstattes på annet vis. Poenget er å bli mer bevisst, og bremse forbruksveksten litt.

2018 er enda ungt. Jeg vet ikke om jeg klarer å leve opp til ”kjøpestoppen” gjennom hele året, og uansett er jeg fortsatt i den priviligerte posisjonen at jeg vil kunne kjøpe alt det jeg faktisk trenger av mat, hygieneartikler, sytråd – eller fotoalbum til bildene jeg håper å ta. Men så langt har jeg i alle fall erfart én positiv ting med å ha ”kjøpefri”: Jeg sparer tid på å slette alle reklame-epostene ulest.

Les mer:

Dette innlegget er tidligere publisert på Tromsødama.