Something´s gotta give… Om endringer, utfordringer og begrensninger

Det er unektelig noe litt selvfokuserende ved å skrive blogg om egne endringsprosjekter. Det kan dessuten bli litt ensidig positivt – for jeg skriver jo stort sett om de tingene jeg er fornøyd med og stolt av, og ikke så mye om det jeg ikke får til. Sannheten er jo ofte at når man legger ekstra fokus og vekt på noe, så er det noe annet som glipper. Vi mennesker har tross alt begrenset mengde av både tid, krefter og viljestyrke .  Something´s gotta give… Så jeg tenkte at jeg skulle skrive litt om det også.

Konfirmasjonsforberedelser og gjennomføring av konfirmasjon med mange gjester førte for eksempel til at det ble vanskeligere å holde fokus på å bruke elsykkel og buss i stedet for bil i hverdagen. Det ble endel kjøring, noen ganger fordi det var helt nødvendig (nystrøkne duker egner seg ikke så godt for transport på sykkel…) og andre ganger fordi det bare var enklest sånn. Heldigvis er elsyklinga såpass innarbeidet som vane at det ikke var vanskelig å komme tilbake i rutinene igjen med en gang festen var overstått. Jeg fikk også et ekstra lite dytt av å bli invitert til å delta på en “mobilitetskampanje” i regi av CChange og Fremtiden i våre hender. De inviterte ulike mennesker i Tromsø til å gjennomføre en egenvalgt grønn utfordring i løpet av 30 dager, og fortelle om det på ulike sosiale medier. Jeg liker veldig godt tankegangen i CChange. Initiativtakeren, Karen O´Brien, er en av forfatterne bak FNs klimarapport. Hun vet med andre ord mye om hvor avgjørende viktig det er å handle for å begrense de globale klimaendringene til 1,5 grader. Men i tillegg til å forske på dette har hun altså valgt å bidra til endring selv, ved å utfordre andre til å gjøre endringseksperimenter i egen hverdag. Det handler om å gjøre små skritt i riktig retning, som igjen kan inspirere både en selv og andre til nye skritt, og enda flere. Til sammen kan det være slike små skritt som flytter virkelighetsforståelsen og politikken i riktig retning. Sommerfuglvinge-effekter kaller Karen O´Brien det for et sted.

Min egenvalgte utfordring til meg selv i forbindelse med denne kampanjen er å bruke elsykkelen også til sånne transportetapper der jeg vanligvis ville tatt bilen – altså etapper som er litt mer enn bare til og fra jobb. Jeg kom litt seint i gang, både på grunn av konfirmasjonen og fordi jeg har vært syk og ligget hjemme på sofaen med forkjølelse, men på mandag i denne uka prøvde jeg ut hvor mye last jeg kunne få på elsykkelen når jeg skulle levere tilbake cateringboksene til Globus. Boksene var tomme og lette, men ruvet godt i høyden. Med noen gode sykkelstrikk til å feste dem med gikk det faktisk helt fint å sykle dette lasset fra Kvaløysletta til sentrum.

20180604_100815

Så langt, så vel. Jeg syklet hit og dit mandag og tirsdag, til tross for slushregnet vi har blitt velsignet med nå i juni. Onsdag var det duket for frokostmøte om dette mobilitetsprosjektet, og jeg hadde gledet meg til å være med og høre om hvilke erfaringer de andre deltakerne hadde gjort seg, og fortelle litt om mine egne. Sånn ble det ikke, for jeg er fortsatt forkjølet og tirsdag kveld kjente jeg at kroppen hadde fått nok stress for noen dager. Jeg har begrenset møtekapasitet etter at jeg var utbrent og sykemeldt i fjor vår, og ofte oppdager jeg at møtefrekvenser og møteplaner som før føltes helt overkommelige ikke lenger er så lett å gjennomføre. Dermed ble det hjemmekontor og ingen transportetapper overhodet den dagen, og de ambisiøse planene mine om å teste ut en enda lenger buss- og sykkeltur som erstatning for bil ble lagt helt på is. Kanskje senere en gang.

En annen ting som glapp litt oppi alle konfirmasjonsgreiene og forkjølelsen etterpå var fokuset på å kutte matsvinn ved å spise opp alle rester og alt som finnes i kjøleskapet. De siste dagene har jeg funnet stadig nye bokser med mugne jordbær, tørre gjenglemte matpakker, yoghurt med svart belegg og andre udelikate saker, og mye må bare kastes. De to kvarte tørre brødene vi hadde liggende i skuffa klarte jeg derimot å redde, med god hjelp av den nyslåtte konfirmanten. Ostesmørbrød er et sikkert stikk med gammelt brød, en annen mulighet er å legge de tørre brødskivene i et sammenvispet egg og et melkeskvett for å lage arme riddere. Målet de neste ukene er å spise opp alt det som kan spises i kjøleskap og fryser, sånn at vi ikke har altfor mye rester når ferien starter. Det betyr samtidig at jeg må være mindre streng på målet mitt om å redusere kjøttforbruket – siden en del av disse restene som ellers ikke blir spist er nettopp kjøtt. Something´s gotta give.

 

Moralen er kanskje at det er vanskelig å fikse alt på en gang. Noen ganger klarer vi ikke å gjennomføre de fine forsettene, men det betyr jo ikke at det er meningsløst å ha dem. CChange handler sånn som jeg forstår det om å være villige til å prøve, og bevege seg i riktig retning. Selv om man må gi litt opp innimellom.

Miljøvennlig konfirmasjon – hvordan gikk det?

Ei fin konfirmasjonshelg er overstått. Som det ble understreket av Humanetisk Forbund under seremonien i Kulturhuset kommer ordet konfirmasjon fra det latinske confirmare som betyr å styrke, støtte og bekrefte. Siden konfirmanten hadde ønsket seg en mest mulig miljøvennlig konfirmasjon var det viktig for meg å støtte og bekrefte dette ønsket, i tillegg til at jeg selvsagt skulle prøve å holde min egen kjøpestopp. Så hvordan gikk det?

Konfirmanten fikk som nevnt ny dress. Vi gjorde på forhånd litt research på hva slags miljøprofil og etisk ansvar de ulike kleskjedene tok. Varnergruppen, som bl.a. eier Dressmann-kjeden, har fått flere gode omtaler de seneste årene, og vi valgte derfor å handle der. Fra tanta si fikk han også et nytt håndlaget skinnbelte laget på miljøvennlig vis. Den endelige miljøprofilen på dette innkjøpet avhenger likevel av bruken. En konfirmasjonsdress kan vare lenge. Den gang Norge var et fattigere land var konfirmasjonsdressen ment å vare hele livet. Det spørs vel litt om denne dressen varer så lenge, men det var i alle fall et mål å finne en klassisk utseende dress som kan brukes til mange ulike anledninger i mange år. Resultatet ble en veldig fin og stilig ung mann, i følge den stolte mor.  Konfirmantens søster var også nydelig i ny-arvet bunad som ble sydd til min mamma for 35 år siden, konfirmantens far hadde dress hengende i skapet og konfirmantens mor kjøpte altså nytt underskjørt til bunaden sin.

20180526_151109

(c) Ingrid M Kielland

Maten i konfirmasjonen bestilte vi fra Globus Internasjonal Kafé. De leverte en internasjonal tapas som etter konfirmantens ønske var helt uten kjøtt. Maten var helt nydelig, og emballasjen er delvis resirkulerbar og delvis gjenbruks (varmeisolerende isoparkasser som leveres tilbake til Globus etter bruk). Kakebordet etterpå var et klassisk  familie-og-venner-prosjekt, der både konfirmantens mormor, morfar, tante, mor og diverse venner hadde bidratt. Og hvis noen lurer – krem, bær og marsipanlokk gjorde susen for det litt flate sukkerbrødet.

20180525_110250

(c) Ingrid M Kielland

Bordet ble dekket med et utvalg hvite og lyse duker og tøyservietter. Noe hadde jeg selv, noe lånte jeg fra mamma og tanta mi. Glass, tallerkener og bestikk fantes i festlokalet, i tillegg sto det fine turkise telyslykter der som vi brukte. Bordet ble pyntet med blomster i forskjellige glassflasker og Norgesglass som jeg har samlet i løpet av det siste året. De eldste glassene kommer fra besteforeldrehjemmet mitt i Trondheim, mens noen av glassflaskene var en tom Sweet Chilli Saus-flaske, en soyasaus-flaske og en balsamico-flaske som opprinnelig ble kjøpt på ferietur i Toscana for noen år siden. Blomster måtte jeg kjøpe, siden mulighetene for å plukke villblomster i Tromsø i mai fortsatt er små. (Heldigvis, får jeg si, sånn som klimaet endrer seg i hurtigtogfart.)

Bordkort laget jeg av papp fra noen gamle skoesker, avispapir og noen sider revet ut fra en gammel notisbok. Jeg laget også et gratulasjonskort til konfirmanten på omtrent samme måte, med farget papir vi hadde i hus. Konfirmasjonsgavene han fikk fra oss foreldre og søsteren sin var en fotobok med bilder fra hele livet hans, en hjemmestrikket ullgenser med garn fra garnlageret mitt, og et bidrag til ny gitar.

Jeg kom meg altså i mål uten å kjøpe noe annet til konfirmasjonen enn mat og blomster, som begge deler er innafor kjøpestopp-reglene, og et underskjørt. Det kan likevel ikke stikkes under en stol at en konfirmasjon med mange tilreisende gjester, de fleste med fly, vanskelig kan kalles miljøvennlig. Som en ekstra gave til konfirmanten ga jeg han derfor en dobbel årskvote med CO2-utslipp for gjennomsnittsnordmannen, dvs tilsammen 22.000 tonn. Dette kjøpte jeg fra Choose, et nytt norsk selskap som baserer seg på å kjøpe opp CO2-kvoter i industrimarkedet. Ved at disse kvotene blir fjernet fra markedet vil prisene på kvoter etterhvert stige, samtidig som kvotesalget gir inntekter til FNs bærekraftarbeid. Jeg er litt ambivalent til kvotekjøp i utlandet dersom det brukes som en unnskyldning til å ikke gjøre noe med å redusere utslippene våre i Norge. Men som et ekstra tiltak ved siden av å gjøre det vi kan selv synes jeg det er smart. Ikke er det dyrt heller. Og med dette kvotekjøpet tror jeg at jeg kan fastslå at det ble en klimanøytral konfirmasjon. Det synes jeg er en fin måte å gå inn i voksenlivet på. Takk for utfordringa, og gratulerer med dagen nok en gang!

Drømmen om perfeksjon

Hva er det som driver kjøpetrangen, den som handler om noe ut over de grunnleggende behovene? Én av drivkreftene er kanskje drømmen om noe bedre, noe som er finere, nyere, mer velfungerende eller bare helt perfekt? Jeg kjenner litt på den drømmen akkurat nå. Det å arrangere konfirmasjon for tilreisende familie, slekt og venner føles visst litt som avsluttende eksamen i “voksenskolen” for meg. Riktignok får vi som alltid masse hjelp fra foreldrene mine, søsken og andre, men det er nå likevel jeg og mannen som skal være vertskapet og stå som ansvarlige for det hele. Problemet er at jeg føler at det er så mange ulike grener man skal eksamineres i. Pent strøken bunadsskjorte, fint antrukket konfirmant, koselig pyntet festlokale, rent og ordentlig i alle kriker og kroker i huset, god mat (der har vi heldigvis bestilt catering) og ikke minst: den perfekte marsipankaka med høy og luftig sukkerbrød-bunn.

Det siste året har jeg hatt en eller annen merkelig sukkerbrød-forbannelse hvilende over meg. For hver gang bunnen har kommet ut av ovnen med den triste dalbunnen i midten av kaka har jeg googlet nye råd om hvordan man skal få det perfekte sukkerbrødet. Pisk eggedosisen leeenge. 10 minutter? Check. 15 minutter? Check. Kle hele formen, og ikke bare bunnen, med bakepapir? Check. La kaka stå til avkjøling i ovnen med åpen dør før du tar den ut? Check. Jeg har prøvd alle rådene. Og fortsatt synes jeg kaka ikke blir helt sånn som det indre bildet jeg har sett for meg. Siden jeg ikke var fornøyd denne gangen heller, prøvde jeg på nytt. Resultatet: To ganske like sukkerbrød, helt greie, men ikke superhøye og superfluffye.

20180524_133338.jpg

Og det var da jeg endelig innså at jeg kanskje jakter på et kakeideal som rett og slett ikke er oppnåelig for en alminnelig hjemmekokk med doktorgrad i helt andre ting enn kakebaking, og at det kanskje er helt ok. Dessuten er jo det viktigste med sukkerbrød all kremen og syltetøyet og det andre gode man skal fylle den med?

I all googlinga mi etter det perfekte sukkerbrødet har jeg dessuten oppdaget noe annet, nemlig at alle rådene som regel blir krydret med reklamer for det perfekte bakeredskapet som skal hjelpe deg å få den perfekte kaka. Fin ny kjøkkenmaskin, spesialkakeform, vakker slikkepott eller fancy kakeskjærer til å dele sukkerbrødet i flere lag. Så i den forbindelse tenkte jeg at jeg skulle dele mitt aller beste redskap for deling av sukkerbrød. Nemlig en sytråd:

20180524_141932

Metoden er som følger: Skjær et lite snitt med kniv langs kanten av hele kaka. Legg sytråden langs snittet, og knyt en knute. Dra knuten sammen slik at sytråden skjærer seg gjennom kaka. Når knuten er knytt er kaka delt i to. Gjenta med den tykkeste delen, og dermed er kaka delt i tre. Sukkerbrød som lar seg dele i tre er per definisjon høye nok. Så nå har jeg et stykk sukkerbrød klart til pynting, og en ekstra ferdig delt liggende i fryseren, i tilfelle rottefelle.

Og dagens lærdom til meg selv er altså at det er viktig å ikke miste det viktigste av syne i jakten på det perfekte: Nemlig å ha en fin og hyggelig konfirmasjon med koselige gjester og verdens flotteste og fineste konfirmant som skal få så mange lovord på dagen at det kommer til å blir rent pinlig for han. Jeg gleder meg!

Bekjennelse: Konfirmasjonsinnkjøp

Kjøpefri konfirmasjon innså jeg jo ville by på noen utfordringer. Dagens innlegg handler om klær til konfirmanten og hans familie. Jeg har en sønn med høye miljøidealer, og han ville selv helst ha brukt dress. Han fant en blazer på Fretex, som han brukte på 17. mai. Det ble likevel til at vi kjøpte ny dress til konfirmasjonen. Jeg synes at akkurat til en sånn dag, der man skal markere overgangen fra barn til ung voksen så er det på sin plass med noe som er passelig og flekkfritt og litt ekstra staselig. Nødvendige innkjøp av klær og utstyr til ungene mine omfattes jo heller ikke av kjøpefri-reglene jeg har satt opp for meg selv. Konfirmantens søster fikk ny kjole til 17. mai, men har nå også arvet et fint antrekk som hun skal bruke i konfirmasjonen. Men så var det konfirmantens mor da…

Jeg skal bruke bunaden jeg fikk til min egen konfirmasjon for 26 år siden. Det meste av tilbehøret, som sko, veske og underskjørt fikk jeg også da. Sistnevnte er av den trange og syntetiske varianten. Siden jeg vanligvis bruker bunad utendørs på 17. mai har jeg hvit ullstrømpebukse som jeg bruker til. Problemet er når man skal være innendørs. Jeg var i koselig lunsjselskap nå på 17. mai og kjente veldig på at ullstrømpebukse, syntetisk underskjørt og tykk ullstakk var heftige greier. I et selskap der jeg skal være vertinne ser jeg for meg at det kan føre til fullstendig meltdown. Jeg har derfor valgt å gjøre mitt aller første kjøpefri-unntak og kjøpt nytt bunads-underskjørt i bomull, og tynne hvite knestrømper.

20180519_171937

Selv om bunaden altså førte til kjøpefri-brudd, er den egentlig et veldig godt eksempel på det motsatte av dagens forbruksorienterte kleskultur. Bunad er dyrt, ikke minst fordi både materialene og selve plagget vanligvis er produsert i Norge. Jeg har registrert debattene om bunader sydd i utlandet. Det er interessant at det blir så stor oppmerksomhet rundt dette, i forhold til at det aller meste av det vi ellers kjøper av klær er produsert langt utenfor landets grenser.  Jeg synes i grunnen det aller viktigste er hva slags arbeidsvilkår og lønninger de som syr bunad – og andre klesplagg – får. Både i Norge og i andre land. Lønninger til å leve av vil kanskje bety dyrere klær – men også større insentiv for oss alle til å ta ordentlig vare på de vi har. Fordelen når man først har en bunad er i alle fall at den er både tidløs og alltid fin nok. Siden kroppen kanskje ikke alltid er like tidløs er det en fin ting at bunader som regel er sydd med muligheter for justeringer, omsøm og utsøm. Større endringer trenger jeg kyndig hjelp til, men jeg har også hatt noen runder med nål og tråd hjemme i stua.

20180518_112748

Når man først har gjort et regelbrudd er det selvsagt om å gjøre å la det bli med unntaket, og ikke skli helt ut av hele forsettet. Så nå gjelder det å komme i mål med selskapet, bordpynt og det hele uten flere utglidninger. Fortsettelse følger…

Dagens kjøpefritips – rydd!

Konfirmasjonsforberedelsene er i gang. Vi er heldige og får mange gjester utenbys fra, og noen av disse skal overnatte hjemme hos oss. Da trengs det selvsagt ekstra dyner, puter og sengetøy.  Basert på hvor vanskelig det kan være å finne nok puter, putevar, eller laken i riktig størrelse når jeg plutselig skal re opp til én eller to overnattingsgjester tenkte jeg at jeg kanskje ikke hadde nok av alt vi trengte til fem gjester. Som en start tok jeg med meg hjem noen puter og brukt sengetøy fra hytta, og tenkte at hvis jeg bare fikk vasket opp dette skulle det kanskje bli nok. Men så skulle jo alt dette rene sengetøyet på plass i skapet, og får å få det til måtte jeg nesten rydde litt. Etter å ha fått alt pent og oversiktlig på plass igjen i skapet kan jeg konstatere at vi har nok sengetøy ja. Faktisk nærmere 20 ekstra sett… Og omtrent halvparten så mange laken.

20180513_191216

Det var visst nok sengetøy likevel. Til og med to uåpnede sett fant jeg… (c) Ingrid M Kielland

Men hva med dyner og puter da? For å finne ut det måtte jeg inn i den innerste boden. Da vi overtok barndomshjemmet mitt for noen år siden hadde mamma lagt igjen noen dyner visste jeg. Etter å ha lett en stund, og sjekket diverse svarte søppelsekker, fant jeg fire enkeltdyner og en dobbeltdyne. Det hadde jo vært vel og bra, men dynetrekkene til den gamle dobbeltdyna vår var helt vekk. Etter enda en sjekk, denne gangen i skuffene under sovesofaen, fant jeg ei juniordyne. Og den har jeg dynetrekk til også. Mission accomplished, og alle gjestene kan trygt komme.

Moralen er: Den som rydder, hun har.

PS. Mens jeg lette etter dyner fant jeg også en eske med fem sengesett til…

 

Løypemelding

4 måneder inn i mitt kjøpefrie år er det kanskje på tide med en løypemelding. Hvordan går det egentlig?

P10003521. I løpet av disse 4 månedene har jeg ikke kjøpt noen klær, sportsutstyr eller noe av det som går under det altomfattende og uspesifiserte begrepet “stæsh” til meg selv.

2. Jeg har hatt bursdag, og i den forbindelse hadde jeg ønsket meg en ting jeg faktisk trengte, nemlig hodelykt. Hodelykt ville ellers gått under begrepet “stæsh” kanskje. Hvis jeg ikke hadde fått den til bursdagen hadde jeg antagelig klart meg bra gjennom året likevel, i alle fall frem til mørketida.

3. Jeg har ikke kjøpt noen bøker. Planen var egentlig å gå på biblioteket, men fordi jeg har en mann som er veldig glad i kjøpe bøker har jeg i grunnen hatt nok bøker i bokhylla, og jeg har fått noen bøker i gave også.

4. Ting jeg har kjøpt: Ny knivdel til blenderen på kjøkkenet, ny notatbok da den gamle var utskrevet, nye vannkanner til å ha med på hytta da vannet var frosset, garn til en spesifikk bursdagsgave, hygieneartikler og te. Også mat så klart. Jeg har også kjøpt noen gaver på vegne av ungene mine, og datteren min har fått ny kjole med tilbehør til 17. mai.

5. Ting jeg har tenkt på men ikke fått gjort: Jeg har flere ulike vindjakker og andre sportsklær som trenger reparasjon. Mange produsenter har reparasjonsordninger, og det vil jeg teste ut. Jeg har også tenkt å teste ut bruktbutikkene i byen mer.

6. En positiv bieffekt av å ha kjøpefri er at det gir meg mer overskudd til å tenke gjennom  og gjøre aktive miljøvalg på andre områder, som å ha fokus på å kutte plastemballasje og planlegge kjøttfrie middager. Kjøpefrien tvinger også frem kreativitet, sånn at jeg for eksempel har sydd brødposer og laget hjemmelaget bivokspapir i stedet for å kjøpe det.

7. Ting jeg ser kan bli utfordrende fremover: Vi skal feire konfirmasjon i slutten av mai. Målet er gjennomføre dette på en mest mulig kjøpefri og miljøvennlig måte. Jeg har noen planer, og det blir nok et eget innlegg om dette snart. Den nye sesongen som står for døren skaper også et slags sug inni meg etter nye sommersko, sommerkjole eller ny bikini. Det er ikke noe jeg egentlig trenger. Men se punkt 8:

8. Det jeg savner mest: Følelsen av å unne meg noe ekstra ved å kjøpe noe ekstra fint garn, en ny kjole eller en eller annen sportsdings. Det kan bli noe litt kjedelig og “flinkt” ved å aldri skulle kjøpe seg noe. Det er interessant å kjenne litt på akkurat det. Hvorfor skal personlig belønning komme i form av forbruk? Hvordan kan jeg vri hodet sånn at jeg føler at jeg belønner meg selv på andre måter? For eksempel med tid?

 

Engangsemballasjefri

En veldig effektiv måte å kutte plastforbruket på er å kutte behovet for engangsemballasje. Det krever litt planlegging. Det smarteste kjøpet mitt i 2017 var kanskje drikkeflaska av glass, med beskyttende kork-trekk utenpå. Etter et drøyt halvår på farta har den tålt livet i veska mi veldig godt, og jeg har helt sluttet å kjøpe vann på engangsflaske slik jeg ofte gjorde før. Vannet smaker veldig godt fra glassflaske, også hvis det ikke er iskaldt. Det blir heller ikke lukt eller smak selv om flaska blir liggende halvfull en stund. Det gjør jo ikke noe at den ser stilig ut heller:

IMG_0033

Tupperware-matboksen og den rosa plasteple-boksen er ikke like lekker, men til gjengjeld gjør de jobben sin, nemlig gir meg en engangsemballasjefri lunsj som gjør at jeg unngår å gå på “kald-havregrøt-i-masse-plast”-smellen i kantina. Matpakke er egentlig et godt eksempel på at det enkle ofte er det beste, og at de gamle er eldst – også i miljøspørsmål. Veldig mye lurere løsning enn alskens lunsjprodukter man kan kjøpe i butikken, både når det gjelder ernæring, pris og altså søppelpotensiale.

Som tidligere nevnt er jeg veldig glad i sushi-takeaway. Der snakker vi engangsemballasje-bombe. Plastbrett med plastlokk, plastbeger med soyasaus, og engangs-spisepinner som visstnok er en skjult miljøbombe. Riktignok er de laget av tre, men ifølge Greenpeace bidrar engangspinnene til hogst av 4 millioner trær i året. I dag bestemte jeg meg for å gjøre noe jeg har tenkt på en stund, men som føltes litt sært, nemlig ta med meg egen emballasje til Shin Sushi på Jekta. Den hyggelige dama som ekspederte der nølte ikke et øyeblikk og fikk meg slett ikke til å føle meg dum. Jeg leverte inn matboksen min sammen med bestillinga, og hentet den en halvtime senere full av deilig sushi. Med nyinnkjøpte flergangs-pinner av bambus og soyasaus fra kjøleskapet ble det takeaway uten søppel. Det smakte fortreffelig!

En ting jeg lurer på, men ikke har konkludert på enda, er om det ville være fornuftig å droppe plasten helt, også fra gjenbruksemballasje. Det er en del fokus på giftstoffer i plast. Først fokuserte man på BPA, men nå viser det seg at mange av produktene som merkes som BPA-frie inneholder andre giftstoffer som er like ille. Det er usikkert om og hvor mye giftstoffer som eventuelt kan lekke over til mat, og ulike plasttyper har ulik grad av risiko. Gamle og slitte plastbeholdere og redskaper er verre, og oppvarming øker også risikoen. Når jeg leser sånne ting får jeg litt lyst til å kaste alle plastboksene, bakebollene og kjøkkenredskapene jeg har i skapet og erstatte det med rustfritt stål eller noe annet som skal være tryggere. På den andre siden – er det bedre å kjøpe masse nytt enn å bruke det man faktisk har? Igjen – jeg har liten tro på økt konsum som miljøløsning… Her tar jeg gjerne i mot innspill fra folk som har peiling.