Alder er bare et tall

Jeg er veldig glad i de nye smale lysløypeskiene mine, men når jeg er på hytta og skal gå i ujevne skuterspor eller tråkke egne spor i nysnøen, og ikke minst når jeg skal renne ned fra snaufjellet mellom steinete partier og over is, er jeg enda mer glad i fjellskiene mine. De har stålkanter, er brede og tunge, og i stedet for integrerte feller har jeg mange år med inngrodd klister som fungerer nesten på samme måte. 😉 Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror at jeg må ha fått dem til jul eller bursdag den vinteren jeg fylte 13. Det vil si at de er 28 år gamle i år. Nesten retro, men ikke helt, snarere sånn 80-talls-harry. Men de funker! Og så lenge de gjør det tenker jeg at de skal få være med meg videre på mine ikke så veldig ambisiøse fjellturer. Vi har mange gode minner sammen, disse skiene og jeg. Håpet er at det skal bli enda flere den neste uka! God påske, alle sammen!

20180321_171143

Kjøpeutglidninger

Det er vanskelig å bevege seg gjennom hverdagen uten å bli pådyttet kjøpemuligheter. Men der hvor reglene er entydige er det lett å navigere. Jeg klarte fore eksempel lett å gå forbi tilbudskassene på sportsbutikken da jeg skulle hente de nypreppa skiene mine forleden dag. I matbutikken grublet jeg litt på om jeg skulle kjøpe meg en bukett tulipaner. Blomster har jeg definert som forbruksvare, og dermed “lov”. Men så droppet jeg tulipanene, og kjøpte i stedet en grønnplante. All good, egentlig, og mer varig enn avskårne blomster. Det eneste problemet var at denne planten kom med krukke inkludert, så da hadde jeg plutselig kjøpt en blomsterkrukke. Jaja, spist er spist, og planten var til gjengjeld ikke pakket inn i plast, så kanskje jeg kan definere krukka som emballasje. Og så fikk jeg meg et fint lite tre, og jeg trengte noe grønt å titte på når hele verden utenfor plutselig ble i svart-hvitt.

20180302_132731

Det nye lille “fiken-ginseng”-treet står på en skjenk som jeg har arvet fra mine foreldre, og de fra mine besteforeldres hjem. Skjenken ble laget av en møbelsnekker i Trondheim da besteforeldrene mine giftet seg, det må ha vært på 1930-tallet. Noen få år senere ble lakken på toppen ødelagt av en litt for ivrig plantevanner mens besteforeldrene mine var på ferie. Derfor har den stått mange år i forskjellige kjellere. Jeg har tatt den frem i lyset igjen, fordi jeg synes den er praktisk og solid og riktig pen, til tross for vannflekkene. Eller kanskje på grunn av dem – det er morsomt å ha møbler med en så gammel historie knyttet til seg.

Det er mange som kommenterer på Facebook og forteller om sine kjøpestopp-erfaringer. Jeg ble inspirert til å ta tube-oppklippinga videre, og har nå også strukket tannkremen tre dager lenger enn forventet på den måten. Sånt er så smått at det ikke engang kan kalles babyskritt. Men likevel.

Helt fritt?

Når er det helt fritt?

Kjøpestoppen inkluderer ikke hygieneartikler og forbruksvarer som for eksempel ansiktskrem og te. Men som en slags positiv bi-effekt av å ikke skulle kjøpe nye ting har jeg også blitt mer opptatt av å unngå unødvendig forbruk av sånt som jeg likevel skal kjøpe. Ett eksempel er ansiktskremen jeg bruker. Jeg merket at tuben var i ferd med å gå tom, og kjøpte en ny. Men så bestemte jeg meg for å se hvor mye krem jeg fortsatt kunne presse ut av den “tomme” tuben før jeg åpnet den nye. Først ved å brette og klemme ekstra på tuben. Når det var helt umulig å presse mer ut på den måten, fant jeg frem ei saks og klippet tuben opp bak. Jeg ble overrasket over hvor mye krem som fortsatt var igjen i tuben. Jeg måtte klippe to ganger, for å komme helt til “bunns” i saken. Det tok en uke! Et hårstrikk holdt tuben lukket i mellomtida. Først da det var helt fritt (dette nordnorske uttrykket betyr altså helt tomt, hvis noen skulle være i tvil), åpnet jeg den nye tuben. Et artig eksperiment, men dessuten veldig økonomisk.

 

Jeg har tidligere skrevet i den andre bloggen min om matsvinn og viktigheten av å unngå å kaste mat. Dette er noe jeg fortsatt jobber med. Selv om jeg både har blitt flinkere selv, og ser at resten av familien også har blitt mer opptatt av å ikke kaste mat, er det ikke til å komme i fra at det krever litt viljestyrke. Noen ganger har man mer lyst på nytt ferskt brød, eller en annen middag enn det man kan lage av innholdet i kjøleskapet. Her har jeg også merket at det hjelper å vente så lenge som mulig med å kjøpe noe nytt og spennende. Når man må bruke det man har blir det lettere å være kreativ og finne på nye retter eller se nye muligheter. I helga ble for eksempel restene av bursdagskakene jeg bakte for noen uker siden (en halv pakke vaniljekrem og et beger med krem som overraskende nok ikke var blitt sur) til skoleboller.

Hvordan går det ellers med kjøpestoppen? Jeg har ikke kjøpt verken klær, sportsutstyr eller stæsj så langt i år, og savner det heller ikke. Riktignok fikk jeg mye fint til jul, bl.a. nye langrennski med feller. Det viste seg at den ene skia hadde et defekt bindingsfeste, noe som førte til at jeg ikke bare fikk nye ski, men til og med penger tilbake siden prisen hadde blitt satt ned siden før jul. Det var god service! SV har programfestet at det bør bli enklere for forbrukere å reklamere på varer, siden dette vil føre til at produsenter prioriterer kvalitet og varighet på produktene de selger.

Garnlageret da? Jeg har bestilt nytt garn, i anledning en bestemt gave. I mellomtida jobber jeg med å bruke opp garnet jeg har. Det var flere drevne strikkere som mente at 4 kg garnlager var altfor lite og at det aldri kunne vare gjennom et helt år. Men akkurat som med ansiktskremen min merker jeg at det tar lang tid fra noe er “nesten tomt” til det er “helt fritt”. Ikke minst når man velger å strikke mønsterstrikk på tynne pinner og med tynt garn. Her er et eksempel på langvarig strikkeglede med nesten null garnforbruk:

20180225_212816

Mer der det kommer fra

Da jeg fortalte venner og kollegaer om kjøpestopp-forsettet mitt var det ingen som ble spesielt bekymret for at jeg ikke skulle klare å la være å kjøpe meg nye klær, eller sko, eller stæsj. Derimot var det én ting som ingen hadde noen tro på. Som den ellers alltid optimistiske og snille Ellen (ordførerens høyre hånd) sa det: “Skal du ikke kjøpe garn heller, liksom? Det klarer du ikke, ha ha!”

Jeg har tydeligvis et visst image som garnavhengig. Kanskje ikke så rart, siden en av yndlingsstrategiene mine for å håndtere mange og lange møter er å finne frem strikketøyet og gi meg selv en opplevelse av å faktisk produsere noe mer konkret enn vedtak og uttalelser. Heldigvis trenger ikke kollegaene mine å være bekymret for at jeg skal bli plaget av garnabstinenser med det aller første. Jeg har litt å ta av.

Garnlageret mitt per 1. januar besto av litt mer enn 4 kg garn, sortert i blant annet sokkegarn, finull, alpakka og ikke minst mer enn 1 kg assortert britisk kvalitetsgarn innkjøpt på ferie i fjor sommer. Det er litt av hvert å ta av, med andre ord.

20180110_201316

(c) Ingrid M Kielland

I tillegg har jeg to unntaksregler som kan komme til anvendelse. For det første er det lov å kjøpe gaver. Det inkluderer garn som skal brukes til å strikke gaver. Dette unntaket kommer jeg til å bruke snart, siden jeg har en viktig bursdagsgaveplan som ikke kan løses med det som finnes i kassen. For det andre får jeg lov til å gjøre et kjøpestopp-unntak for ferieminner i sommer. Det kan også fort komme til å bety garn. På den andre siden, det kan gå litt sport i å prøve å tømme denne kassen i løpet av året. Hvis jeg skal klare det må jeg begrense meg selv. Kollegaene mine har tydeligvis liten tro på meg på dette området, så det hadde jo vært morsomt å overraske dem. The game is on!

Hva er en gave?

Da mannen min skulle dele blogginnlegget mitt om kjøpefri på Facebook gjorde han det på denne måten: “Det blir nok ikke noen bursdagsgave på meg i år. Ingrid har innført innkjøpsstopp. Men kanskje hun kan strikke noe…?” 

Mannen min er glad i å gi gaver, og glad i å få. Gaver er en viktig kulturell praksis. Gaver er en måte å knytte bånd, styrke relasjoner og vise at man bryr seg om mottakeren. Bursdagsgaver kan kanskje tolkes som en måte å si at man er så glad for at bursdagsbarnet finnes at man vil gjengjelde det med å gi en gave. Men hva gjør en gave til en gave? Hva er en god nok gave?

Jeg er glad i å strikke, og jeg gir ofte bort strikkede gaver. Men av en eller annen grunn tenker jeg alltid på strikkede gaver som ikke helt fullgode i seg selv (med mindre det er noe stort, som en genser). Hvis jeg gir bort en strikket gave prøver jeg derfor ofte å supplere med noe annet, og da aller helst noe som er kjøpt, noe som koster penger. Strikkede gaver koster jo også penger, i form av garn, og ikke minst massevis av tid, men det teller liksom ikke. Det er akkurat som om den strikkede gaven er en usynlig del av det mentale “gaveregnskapet”. Dette gjelder ikke i alle sammenhenger. En strikket barselsgave eller vertinnegave tenker jeg alltid på som god nok alene, men når jeg skal gi bursdagsgaver eller julegaver til familiemedlemmer sliter jeg med å føle at et par sokker er nok. Det rare er at jeg selv blir kjempeglad for å få strikkede gaver, for eksempel når jeg får håndstrikkede votter fra gudmoren min til jul. Men altså, mine egne strikkede gaver har en tendens til å devalueres i hodet mitt.

I dag har mannen bursdag. Og jeg har strikket noe. Et par tynne ullsokker, en lue og et par hansker. Lua og hanskene matcher ullgenseren som han fikk i forsinket bryllupsdagsgave fra meg i sommer. Sokkene er strikket i selvstripende sokkegarn fra West Yorkshire Spinners, kjøpt da vi var på ferie i Cambridge i sommer.

20180209_193015

(c) Ingrid M Kielland

Da jeg skulle pakke inn gavene i går fikk jeg litt panikk. Det var ikke godt nok. Jeg tenkte at jeg måtte supplere med noe, i det minste noe dyr kaffe og konfekt. Så tok jeg meg i det. De hjemmestrikkede gavene har “kostet” meg kanskje 40-50 timers strikketid. Omregnet til sånn omtrentlig timelønn vil det si at de er ti ganger så dyre som de gavene jeg har kjøpt fra ungene våre. Det er uansett en meningsløs sammenligning. Poenget er at jeg har sittet med garn og pinner og laget noe til han, for å symbolisere hvor mye han betyr for meg og at jeg er glad for at han er til. Og for at han holder ut med meg, til tross for at han blir brukt som litterær stråmann, eller  “den skeptiske badboy´en i bloggen” som han selv påpekte nylig.

Og han ble glad for dem. Gratulerer med dagen, kjære!

20180210_101412

Kjøpefri på handlesenter

Dagens utfordring: Tur på Jekta, det største handlesenteret i regionen, uten å bryte kjøpestopp-reglene. Det betyr ingen snoking i klesbutikkene, ingen tur innom tebutikken for å se etter en fin kopp eller en ny matboks eller noe annet artig stæsj, ingen nye ullsokker bare fordi de var på tilbud, og heller ingen unødvendige hyggekjøp til ungene som de ikke trenger akkurat nå. Men bursdagsgaver er lov. Jeg er ikke så veldig glad i å være på kjøpesenter, men sene ettermiddager utenom førjulstida er som regel levelige, også i dag. Det gikk jo dessuten mye raskere når man ikke “bare” skulle innom den og den butikken hvor man egentlig ikke skal kjøpe noe men ender opp med å gjøre det likevel. Datteren min og jeg var flinke, og fant raskt de gavene vi skulle ha, kjøpt mer eller mindre etter Alf Prøysen-prinsippet “og at det er en nyttig ting kan ingen komme fra!” Jeg håper at mottakerne blir fornøyde. 🙂 Og så belønnet vi oss selv med å kjøpe litt sushi til middag. Vi liker sushi begge to, og noen ganger blir det take-away. Da ender man opp med store mengder plastemballasje i søppla. Sånn sett er det mye lurere å spise på kjøpesenteret. Det eneste søppelet som ble produsert da var engangs-spisepinnene vi brukte. Oppdrag utført!

Lystprinsippet

“Hva har jeg lyst på? Er det noe jeg kan kjøpe som kan gjøre meg glad i dag?”

Det kan være mange ulike grunner til å kjøpe ting, men en av dem er ofte jakten på gode følelser – en opplevelse av lyst. I fjor vår hadde jeg en periode der jeg var såpass nedstemt og sliten at jeg opplevde at jeg ikke hadde lyst til eller på noen ting. Jeg husker at jeg gikk gjennom Jekta kjøpesenter og lurte på om det var noe jeg hadde lyst på – og måtte konstatere at nei, det var virkelig ingenting jeg kunne kjøpe som ville gjøre meg glad. I den perioden var det som gjorde meg lettest til sinns å være ute i naturen, og særlig ble jeg glad av å se på fugler og blomster. Siden de sistnevnte er lettere å fange enn de førstnevnte tok jeg mange bilder av blomster.

20170626_224006

Etter at humøret mitt gradvis lettet merket jeg at det var lettere å svare på spørsmålet om hva jeg hadde lyst på. Jeg oppdaget at det var mange ting jeg hadde lyst på, og jeg bestemte meg for å kjøpe dem rett og slett for å feire at jeg hadde lyst. Sånn fikk jeg meg en stilig turkis regnkåpe, en yogamatte av ull og garn til å strikke en fin rød kjole til jul. Ting som jeg hadde lyst på, og som har gitt meg mye glede, både fordi jeg fortsatt synes de er veldig fine og fordi de symboliserer noe viktig for meg – følelsen av å ha lyst på noe.   Men etterhvert oppdaget jeg at det fort skled over i at jeg kjøpte flere ting enn jeg hadde tid til å glede meg over, ting jeg egentlig verken hadde bruk for eller så veldig lyst på. Et liv der man aldri skal unne seg noe ekstra og bare tenke på hva som er strengt nødvendig kan bli veldig tomt. Målet med å ha et kjøpefritt år er å finne glede gjennom ting som ikke kan kjøpes – og kanskje også kjenne ordentlig etter hva jeg har lyst på, og hvorfor.

En av de som har gått opp løypa før meg skriver i New York Times at hun lærte seg å bruke tid for å finne ut om følelsen av å ha lyst på noe var varig eller bare et blaff. Ofte erfarte hun at etter noen dager eller uker følte hun ikke lenger behov for den nyeste fitbit´en eller hva det nå enn var som rett før hadde vært så fristende. Selv har jeg laget meg en liten ønskeliste i notatboka mi, hvor jeg skriver opp det jeg ønsker meg. Det er en slags glede i det også, å kjenne at jo, jeg har litt lyst på nye, lettere fjellsko eller mohairgarn til å strikke meg en sånn lekker genser som jeg har sett på instagram. Samtidig går det helt fint an å klare meg uten, i alle fall for øyeblikket. Og så kan jeg glede meg til å gå fjellturer til sommeren i de gamle skoene jeg har, og til å strikke andre ting med det garnet jeg har liggende. Hvis jeg fortsatt har lyst på en sånn mohairgenser etter at jeg har brukt opp alt det gamle garnet skal jeg vurdere å kjøpe meg mohairgarn. Men det ville ikke forundre meg om jeg innen den tid har funnet noe nytt som jeg har enda mer lyst på…