Drømmen om perfeksjon

Hva er det som driver kjøpetrangen, den som handler om noe ut over de grunnleggende behovene? Én av drivkreftene er kanskje drømmen om noe bedre, noe som er finere, nyere, mer velfungerende eller bare helt perfekt? Jeg kjenner litt på den drømmen akkurat nå. Det å arrangere konfirmasjon for tilreisende familie, slekt og venner føles visst litt som avsluttende eksamen i “voksenskolen” for meg. Riktignok får vi som alltid masse hjelp fra foreldrene mine, søsken og andre, men det er nå likevel jeg og mannen som skal være vertskapet og stå som ansvarlige for det hele. Problemet er at jeg føler at det er så mange ulike grener man skal eksamineres i. Pent strøken bunadsskjorte, fint antrukket konfirmant, koselig pyntet festlokale, rent og ordentlig i alle kriker og kroker i huset, god mat (der har vi heldigvis bestilt catering) og ikke minst: den perfekte marsipankaka med høy og luftig sukkerbrød-bunn.

Det siste året har jeg hatt en eller annen merkelig sukkerbrød-forbannelse hvilende over meg. For hver gang bunnen har kommet ut av ovnen med den triste dalbunnen i midten av kaka har jeg googlet nye råd om hvordan man skal få det perfekte sukkerbrødet. Pisk eggedosisen leeenge. 10 minutter? Check. 15 minutter? Check. Kle hele formen, og ikke bare bunnen, med bakepapir? Check. La kaka stå til avkjøling i ovnen med åpen dør før du tar den ut? Check. Jeg har prøvd alle rådene. Og fortsatt synes jeg kaka ikke blir helt sånn som det indre bildet jeg har sett for meg. Siden jeg ikke var fornøyd denne gangen heller, prøvde jeg på nytt. Resultatet: To ganske like sukkerbrød, helt greie, men ikke superhøye og superfluffye.

20180524_133338.jpg

Og det var da jeg endelig innså at jeg kanskje jakter på et kakeideal som rett og slett ikke er oppnåelig for en alminnelig hjemmekokk med doktorgrad i helt andre ting enn kakebaking, og at det kanskje er helt ok. Dessuten er jo det viktigste med sukkerbrød all kremen og syltetøyet og det andre gode man skal fylle den med?

I all googlinga mi etter det perfekte sukkerbrødet har jeg dessuten oppdaget noe annet, nemlig at alle rådene som regel blir krydret med reklamer for det perfekte bakeredskapet som skal hjelpe deg å få den perfekte kaka. Fin ny kjøkkenmaskin, spesialkakeform, vakker slikkepott eller fancy kakeskjærer til å dele sukkerbrødet i flere lag. Så i den forbindelse tenkte jeg at jeg skulle dele mitt aller beste redskap for deling av sukkerbrød. Nemlig en sytråd:

20180524_141932

Metoden er som følger: Skjær et lite snitt med kniv langs kanten av hele kaka. Legg sytråden langs snittet, og knyt en knute. Dra knuten sammen slik at sytråden skjærer seg gjennom kaka. Når knuten er knytt er kaka delt i to. Gjenta med den tykkeste delen, og dermed er kaka delt i tre. Sukkerbrød som lar seg dele i tre er per definisjon høye nok. Så nå har jeg et stykk sukkerbrød klart til pynting, og en ekstra ferdig delt liggende i fryseren, i tilfelle rottefelle.

Og dagens lærdom til meg selv er altså at det er viktig å ikke miste det viktigste av syne i jakten på det perfekte: Nemlig å ha en fin og hyggelig konfirmasjon med koselige gjester og verdens flotteste og fineste konfirmant som skal få så mange lovord på dagen at det kommer til å blir rent pinlig for han. Jeg gleder meg!

Bekjennelse: Konfirmasjonsinnkjøp

Kjøpefri konfirmasjon innså jeg jo ville by på noen utfordringer. Dagens innlegg handler om klær til konfirmanten og hans familie. Jeg har en sønn med høye miljøidealer, og han ville selv helst ha brukt dress. Han fant en blazer på Fretex, som han brukte på 17. mai. Det ble likevel til at vi kjøpte ny dress til konfirmasjonen. Jeg synes at akkurat til en sånn dag, der man skal markere overgangen fra barn til ung voksen så er det på sin plass med noe som er passelig og flekkfritt og litt ekstra staselig. Nødvendige innkjøp av klær og utstyr til ungene mine omfattes jo heller ikke av kjøpefri-reglene jeg har satt opp for meg selv. Konfirmantens søster fikk ny kjole til 17. mai, men har nå også arvet et fint antrekk som hun skal bruke i konfirmasjonen. Men så var det konfirmantens mor da…

Jeg skal bruke bunaden jeg fikk til min egen konfirmasjon for 26 år siden. Det meste av tilbehøret, som sko, veske og underskjørt fikk jeg også da. Sistnevnte er av den trange og syntetiske varianten. Siden jeg vanligvis bruker bunad utendørs på 17. mai har jeg hvit ullstrømpebukse som jeg bruker til. Problemet er når man skal være innendørs. Jeg var i koselig lunsjselskap nå på 17. mai og kjente veldig på at ullstrømpebukse, syntetisk underskjørt og tykk ullstakk var heftige greier. I et selskap der jeg skal være vertinne ser jeg for meg at det kan føre til fullstendig meltdown. Jeg har derfor valgt å gjøre mitt aller første kjøpefri-unntak og kjøpt nytt bunads-underskjørt i bomull, og tynne hvite knestrømper.

20180519_171937

Selv om bunaden altså førte til kjøpefri-brudd, er den egentlig et veldig godt eksempel på det motsatte av dagens forbruksorienterte kleskultur. Bunad er dyrt, ikke minst fordi både materialene og selve plagget vanligvis er produsert i Norge. Jeg har registrert debattene om bunader sydd i utlandet. Det er interessant at det blir så stor oppmerksomhet rundt dette, i forhold til at det aller meste av det vi ellers kjøper av klær er produsert langt utenfor landets grenser.  Jeg synes i grunnen det aller viktigste er hva slags arbeidsvilkår og lønninger de som syr bunad – og andre klesplagg – får. Både i Norge og i andre land. Lønninger til å leve av vil kanskje bety dyrere klær – men også større insentiv for oss alle til å ta ordentlig vare på de vi har. Fordelen når man først har en bunad er i alle fall at den er både tidløs og alltid fin nok. Siden kroppen kanskje ikke alltid er like tidløs er det en fin ting at bunader som regel er sydd med muligheter for justeringer, omsøm og utsøm. Større endringer trenger jeg kyndig hjelp til, men jeg har også hatt noen runder med nål og tråd hjemme i stua.

20180518_112748

Når man først har gjort et regelbrudd er det selvsagt om å gjøre å la det bli med unntaket, og ikke skli helt ut av hele forsettet. Så nå gjelder det å komme i mål med selskapet, bordpynt og det hele uten flere utglidninger. Fortsettelse følger…

Dagens kjøpefritips – rydd!

Konfirmasjonsforberedelsene er i gang. Vi er heldige og får mange gjester utenbys fra, og noen av disse skal overnatte hjemme hos oss. Da trengs det selvsagt ekstra dyner, puter og sengetøy.  Basert på hvor vanskelig det kan være å finne nok puter, putevar, eller laken i riktig størrelse når jeg plutselig skal re opp til én eller to overnattingsgjester tenkte jeg at jeg kanskje ikke hadde nok av alt vi trengte til fem gjester. Som en start tok jeg med meg hjem noen puter og brukt sengetøy fra hytta, og tenkte at hvis jeg bare fikk vasket opp dette skulle det kanskje bli nok. Men så skulle jo alt dette rene sengetøyet på plass i skapet, og får å få det til måtte jeg nesten rydde litt. Etter å ha fått alt pent og oversiktlig på plass igjen i skapet kan jeg konstatere at vi har nok sengetøy ja. Faktisk nærmere 20 ekstra sett… Og omtrent halvparten så mange laken.

20180513_191216

Det var visst nok sengetøy likevel. Til og med to uåpnede sett fant jeg… (c) Ingrid M Kielland

Men hva med dyner og puter da? For å finne ut det måtte jeg inn i den innerste boden. Da vi overtok barndomshjemmet mitt for noen år siden hadde mamma lagt igjen noen dyner visste jeg. Etter å ha lett en stund, og sjekket diverse svarte søppelsekker, fant jeg fire enkeltdyner og en dobbeltdyne. Det hadde jo vært vel og bra, men dynetrekkene til den gamle dobbeltdyna vår var helt vekk. Etter enda en sjekk, denne gangen i skuffene under sovesofaen, fant jeg ei juniordyne. Og den har jeg dynetrekk til også. Mission accomplished, og alle gjestene kan trygt komme.

Moralen er: Den som rydder, hun har.

PS. Mens jeg lette etter dyner fant jeg også en eske med fem sengesett til…

 

Løypemelding

4 måneder inn i mitt kjøpefrie år er det kanskje på tide med en løypemelding. Hvordan går det egentlig?

P10003521. I løpet av disse 4 månedene har jeg ikke kjøpt noen klær, sportsutstyr eller noe av det som går under det altomfattende og uspesifiserte begrepet “stæsh” til meg selv.

2. Jeg har hatt bursdag, og i den forbindelse hadde jeg ønsket meg en ting jeg faktisk trengte, nemlig hodelykt. Hodelykt ville ellers gått under begrepet “stæsh” kanskje. Hvis jeg ikke hadde fått den til bursdagen hadde jeg antagelig klart meg bra gjennom året likevel, i alle fall frem til mørketida.

3. Jeg har ikke kjøpt noen bøker. Planen var egentlig å gå på biblioteket, men fordi jeg har en mann som er veldig glad i kjøpe bøker har jeg i grunnen hatt nok bøker i bokhylla, og jeg har fått noen bøker i gave også.

4. Ting jeg har kjøpt: Ny knivdel til blenderen på kjøkkenet, ny notatbok da den gamle var utskrevet, nye vannkanner til å ha med på hytta da vannet var frosset, garn til en spesifikk bursdagsgave, hygieneartikler og te. Også mat så klart. Jeg har også kjøpt noen gaver på vegne av ungene mine, og datteren min har fått ny kjole med tilbehør til 17. mai.

5. Ting jeg har tenkt på men ikke fått gjort: Jeg har flere ulike vindjakker og andre sportsklær som trenger reparasjon. Mange produsenter har reparasjonsordninger, og det vil jeg teste ut. Jeg har også tenkt å teste ut bruktbutikkene i byen mer.

6. En positiv bieffekt av å ha kjøpefri er at det gir meg mer overskudd til å tenke gjennom  og gjøre aktive miljøvalg på andre områder, som å ha fokus på å kutte plastemballasje og planlegge kjøttfrie middager. Kjøpefrien tvinger også frem kreativitet, sånn at jeg for eksempel har sydd brødposer og laget hjemmelaget bivokspapir i stedet for å kjøpe det.

7. Ting jeg ser kan bli utfordrende fremover: Vi skal feire konfirmasjon i slutten av mai. Målet er gjennomføre dette på en mest mulig kjøpefri og miljøvennlig måte. Jeg har noen planer, og det blir nok et eget innlegg om dette snart. Den nye sesongen som står for døren skaper også et slags sug inni meg etter nye sommersko, sommerkjole eller ny bikini. Det er ikke noe jeg egentlig trenger. Men se punkt 8:

8. Det jeg savner mest: Følelsen av å unne meg noe ekstra ved å kjøpe noe ekstra fint garn, en ny kjole eller en eller annen sportsdings. Det kan bli noe litt kjedelig og “flinkt” ved å aldri skulle kjøpe seg noe. Det er interessant å kjenne litt på akkurat det. Hvorfor skal personlig belønning komme i form av forbruk? Hvordan kan jeg vri hodet sånn at jeg føler at jeg belønner meg selv på andre måter? For eksempel med tid?

 

Engangsemballasjefri

En veldig effektiv måte å kutte plastforbruket på er å kutte behovet for engangsemballasje. Det krever litt planlegging. Det smarteste kjøpet mitt i 2017 var kanskje drikkeflaska av glass, med beskyttende kork-trekk utenpå. Etter et drøyt halvår på farta har den tålt livet i veska mi veldig godt, og jeg har helt sluttet å kjøpe vann på engangsflaske slik jeg ofte gjorde før. Vannet smaker veldig godt fra glassflaske, også hvis det ikke er iskaldt. Det blir heller ikke lukt eller smak selv om flaska blir liggende halvfull en stund. Det gjør jo ikke noe at den ser stilig ut heller:

IMG_0033

Tupperware-matboksen og den rosa plasteple-boksen er ikke like lekker, men til gjengjeld gjør de jobben sin, nemlig gir meg en engangsemballasjefri lunsj som gjør at jeg unngår å gå på “kald-havregrøt-i-masse-plast”-smellen i kantina. Matpakke er egentlig et godt eksempel på at det enkle ofte er det beste, og at de gamle er eldst – også i miljøspørsmål. Veldig mye lurere løsning enn alskens lunsjprodukter man kan kjøpe i butikken, både når det gjelder ernæring, pris og altså søppelpotensiale.

Som tidligere nevnt er jeg veldig glad i sushi-takeaway. Der snakker vi engangsemballasje-bombe. Plastbrett med plastlokk, plastbeger med soyasaus, og engangs-spisepinner som visstnok er en skjult miljøbombe. Riktignok er de laget av tre, men ifølge Greenpeace bidrar engangspinnene til hogst av 4 millioner trær i året. I dag bestemte jeg meg for å gjøre noe jeg har tenkt på en stund, men som føltes litt sært, nemlig ta med meg egen emballasje til Shin Sushi på Jekta. Den hyggelige dama som ekspederte der nølte ikke et øyeblikk og fikk meg slett ikke til å føle meg dum. Jeg leverte inn matboksen min sammen med bestillinga, og hentet den en halvtime senere full av deilig sushi. Med nyinnkjøpte flergangs-pinner av bambus og soyasaus fra kjøleskapet ble det takeaway uten søppel. Det smakte fortreffelig!

En ting jeg lurer på, men ikke har konkludert på enda, er om det ville være fornuftig å droppe plasten helt, også fra gjenbruksemballasje. Det er en del fokus på giftstoffer i plast. Først fokuserte man på BPA, men nå viser det seg at mange av produktene som merkes som BPA-frie inneholder andre giftstoffer som er like ille. Det er usikkert om og hvor mye giftstoffer som eventuelt kan lekke over til mat, og ulike plasttyper har ulik grad av risiko. Gamle og slitte plastbeholdere og redskaper er verre, og oppvarming øker også risikoen. Når jeg leser sånne ting får jeg litt lyst til å kaste alle plastboksene, bakebollene og kjøkkenredskapene jeg har i skapet og erstatte det med rustfritt stål eller noe annet som skal være tryggere. På den andre siden – er det bedre å kjøpe masse nytt enn å bruke det man faktisk har? Igjen – jeg har liten tro på økt konsum som miljøløsning… Her tar jeg gjerne i mot innspill fra folk som har peiling.

 

Plastfri og kjøpefri på en gang?

Hvordan teste ut nye plastfrie løsninger når jeg ikke skal kjøpe meg nye dingser? 

Etter at jeg sydde meg brødposer og skrev om å ta fri fra plasten, har jeg fått mange tips om såkalt bivokspapir som et bærekraftig alternativ til plastfolie-innpakning. Det finnes flere nettsteder som selger dette, som kort fortalt er et tøystykke innsatt med bivoks og noen andre naturlige stoffer. Voksen gjør stoffet stivt, men samtidig formbart, og papiret kan dermed brukes til å brette over skåler eller pakke inn mat i. Jeg synes det virket lurt, men samtidig er jo poenget med å ha kjøpefri at jeg ikke skal kjøpe nye greier bare fordi det virker lurt. Miljøvennlighet kan riktignok brukes som en unntaksregel, men kun dersom jeg er sikker på at det jeg kjøper faktisk vil ha en positiv miljøeffekt og kommer til å bli brukt. Alle tester av miljøvennlige gjenbruksalternativer opp mot engangs-varianter viser at miljøregnskapet avhenger av hvor mange ganger alternativet faktisk blir brukt. Dette gjelder både for handlenett i tøy versus plastposer og tøybleier versus engangsbleier, og jeg regner med at det samme blir greia med bivokspapir versus plastfolie: Hvis man skal ta hele produktsyklusen med i beregninga, og tar hensyn til at bomull er ressurskrevende å dyrke og bivoks er en begrenset ressurs, hjelper det miljøet lite om jeg kjøper meg en pakke fine bivokspapir som jeg bruker ti ganger før de “forsvinner” inni kjøkkenskuffa mi. Med andre ord: Jeg var skeptisk. Men samtidig hadde jeg jo lyst til å teste.

Heldigvis finnes det mange fine oppskrifter på DIY-miljøløsninger på nettet, altså Do It Yourself, også Gjør Det Selv Bivokspapir. Og siden jeg både hadde stoffrester og rester av bivoksplater i skapet bestemte jeg meg for å lage hjemmelaget bivokspapir for å teste konseptet selv – helt kjøpefritt.

Første “papir” ut var et stykke av samme gardinstoff som jeg har sydd brødposer av. Altså et litt tykt bomullsstoff med trykk.

Det som tok lengst tid var å kutte bivoksplaten opp i småbiter, og spre disse utover tøystykket. Voksen smeltet raskt i stekeovnen, og etter å ha blitt nedkjølt stivnet tøystykket og lignet ganske riktig nå mer på papir. Her har jeg brukt det til å pakke inn en åpen pakke med Norvegia. Siden stoffet jeg brukte var nokså tykt ble også bivokspapiret heller stivt. Jeg er også bittelitt bekymret for om fargestoffene som er brukt kan sette av smak, eller enda verre giftstoffer, dersom de kommer direkte i kontakt med maten. Jeg har selvsagt vasket stoffet før bruk, men det blødde litt rødfarge ut i stoffet rundt når det ble gjennomtrukket av den varme voksen. Derfor føltes det tryggest å bruke papiret utenpå plastpakningen som osten kom i. Det har likevel en funksjon med ekstra innpakning for å unngå at det slipper luft inn. Vanligvis bruker vi en plastpose til dette, så hvis vokspapiret kan erstatte den kan det jo være til hjelp.

Jeg så at noen av de proffe bivokspapirlagerne brukte gammelt sengetøy som utgangspunkt. Det er jo helt klart tynnere enn gardinstoffet mitt, og jeg bestemte meg for å lage noen flere papir med utgangspunkt i et gammelt barneputetrekk som ikke lenger er i bruk. Nå lagde jeg et stort, og to små papir:

Den gule bivoksen farget det rosa stoffet orange. Siden jeg hadde lagt bivoksbiter utover stoffet ble det ikke helt jevnt fordelt over det hele, og den største biten burde kanskje ha en runde til med voks egentlig. Men jeg har såvidt rukket å tatt det i bruk og testet litt:

En liten bit på ca 15 * 15 cm var passelig til å pakke inn et halvt eple. Som dere ser har det foreløpig holdt seg veldig fint i kjøleskapet noen timer. Den store biten passer til å dekke en stor glassform med middagsrester. Jeg må riktignok vente til maten er helt avkjølt, for jeg merket at voksen smelter lett (ved ca 62 grader). I tillegg skal bivokspapir ikke brukes til å pakke inn kjøtt og fisk, men grønnsakslasagne bør gå bra.

Så langt er jeg avventende positiv til konseptet bivokspapir. Det gjenstår å se hvor ofte det blir brukt, og hvor lett det er holde rent. De proffe papirene inneholder jojobaolje og harpiks i tillegg til bivoks, og det gjør dem kanskje litt bedre enn mine. Hvis jeg finner ut at dette virkelig er løsninga med stor L kan jeg jo vurdere å kjøpe noen sånne også.

Og hvordan går det med brødposene da? Dem er jeg veldig godt fornøyd med, både til ferskt brød og til frysing. Den største forskjellen på tøyposene og plastposene er at skorpa blir hardere i tøyposene. Jeg synes det smaker bedre, men det er nok litt smak og behag, for mannen liker myk brødskorpe best. Den største ulempen er at det blir mye mer smuler på brødfjøla. Til gjengjeld innbiller jeg meg at brødet blir litt mindre falleferdig også, men det kan være tilfeldigheter. Alt i alt regner jeg med at jeg kommer til å holde på dette konseptet. Det kan til og med hende at jeg syr noen for å gi bort i gave. Slekt og venner er herved advart. 😉

Linker til informasjon, egenproduksjon og kjøp av bivokspapir finner dere her:

 

Hvor mange par sko trenger man for å reise verden rundt?

Noen mennesker er løpere. De begynner å løpe, og så fortsetter de med det jevnlig, mange ganger i uka, år ut og år inn. Jeg er en begynner. Jeg begynner å løpe, fortsetter med det en stund, og så faller jeg av lasset. Men jeg begynner alltid igjen. Særlig i april, når isen forsvinner fra gangveien og det går an å løpe uten piggsko. Det gir en deilig illusjon av vår, selv om snøskavlene enda er meterhøye.

Det fine med å begynne å løpe er at man ikke trenger all verdens med utstyr. En eller annen form for vindtett treningsjakke og bukse, langt ullundertøy, lue og hansker holder på den kaldeste tida av året. Men sko må man ha. Og når man har begynt å løpe mange ganger, blir det etterhvert noen par med sko. Nedslitte joggesko med flatklemte såler er ikke noe særlig for knær og hofter. Men nye sko bare for motivasjonens skyld har også forekommet må jeg innrømme. Dermed har jeg i skrivende stund både vanlige asfalt-sko, sko med pigger for bruk på vinteren, “fothansker” av typen Five Fingers med tær og bare en helt tynn såle som beskyttelse mot underlaget, og mellomtingen Nike Free som har mindre tykk såle enn de vanlige asfaltskoene mine. Det burde holde en stund, om en ikke til å løpe hele veien rundt jorda.

20170902_200302

Noen ganger trenger man litt motivasjon. Hvis man ikke skal kjøpe nye sko hver gang man begynner å løpe kan man for eksempel løpe og kjøpe seg lørdagsgodt… (c) Ingrid M Kielland

Skoene har nok derimot reist et godt stykke på egen hånd, før jeg fikk dem. Nike er kanskje et av de transnasjonale selskapene som har fått virksomheten sin mest belyst de siste årene, både gjennom Naomi Kleins No logo, og av mange andre journalister og samfunnsforskere. Noen analyser kan finnes her og her.

Transnasjonale selskaper er selskaper som driver eller organiserer økonomisk virksomhet i mange land. Hovedkontorene befinner seg som regel i enten USA, Europa, Japan eller etterhvert også Kina. Ofte foregår også forskning og produktutvikling i nærheten av hovedkontoret, eller i nærheten av de viktigste markedene. Men selve produksjonen av varen, fra råvareproduksjon til produksjon av deler til ferdigstilling av produktet, er som regel outsourcet til land som har god tilgang på billig arbeidskraft og færre arbeidsmarkedsreguleringer enn hovedkontoret. En sko som Nike Free har sannsynligvis blitt utviklet ved Nike´s hovedkontor i Boston. Råvarene til skoen – bomull, pvc og andre materialer – kjøpes inn fra ulike steder i verden, avhengig av hvor man kan få lavest pris. Selve skoproduksjonen har blitt flyttet flere ganger i løpet av de siste tiårene. Fra Japan, til Kina, til Vietnam. Deretter havner skoene på et sentralt varelager, sannsynligvis i Kina. Og derfra sendes de ut i verden, både til egne Nike-eide butikker i storbyer verden rundt, og til andre butikker. For eksempel G-Sport. Da jeg kjøpte skoene på bildet over i Tromsø for to år siden hadde de med stor sannsynlighet allerede reist over flere kontinenter. Jeg tror ikke jeg klarer å slå den distansen med dem på føttene, uansett hvor mye jeg sliter på dem.

Transporten av alle varene vi kjøper og klimagassutslippene som følger av dette er som tidligere nevnt én god grunn til å redusere forbruket vårt. Hvis vi kan løpe litt lenger med hvert skopar før vi bytter det ut, kan færre sko reise halve jorda rundt på vei til føttene våre. Dét er jo også en fin løpemotivasjon.

PS. Jeg har fått flere tips om bivokspapir som alternativ til plastinnpakning, og også spørsmål på Facebook om jeg har testet det. Jeg har ikke prøvd enda, men målet er å gjøre et lite eksperiment med det i helga. Fortsettelse følger…