Togreisen er målet

Jeg er i Trondheim i dag, og kan krysse av et nytt “19 mål for 2019”-mål på lista mi. Jeg har nemlig reist hit med tog. Når man bor i Tromsø er ikke det noen selvsagt ting, så for meg er det litt sånn at togreisen er et mål i seg selv.

Tog i midnattsol. (c) Ingrid M Kielland

Som tidligere nevnt: Jeg elsker tog. Ikke bare fordi det er den mest miljøvennlige måten å reise langt på (i alle fall når toget er elektrisk), men også fordi toget beveger seg passe fort gjennom landskapet, i et tempo og en rytme som gjør at kroppen fortsatt henger med. Jeg liker lyden av toghjul mot skinnene, dunkingen i toget, og ikke minst elsker jeg å sove på toget. Følelsen av å strekke seg ut i rent hvitt sengetøy etter en lang dag på reise med bil, buss og ferge gjennom Sør-Troms og Nord-Nordland er så god. Og å legge seg til denne utsikten!

Utsikt fra sovevogn 11. (c) Ingrid M Kielland

Selv om målet nå er krysset av på lista, har jeg fortsatt flere togreiser foran meg i år, både returdelen av denne jobbreiser og en feriereise. Og kanskje blir det noe i høst også? Heldigvis er det stadig flere som stiller spørsmålstegn ved den hemningsløse flybruken i universitetssektoren og på fritida vår. Jeg er ikke tilhenger av flyskam, for noen ganger er reisene nødvendige og flyet eneste mulige alternativ. Men flybevissthet synes jeg vi skal ha, sånn at vi ikke flyr mer enn vi virkelig trenger. Også synes jeg altså vi skal dyrke togkjærligheten. Elektrifisering av Nordlandsbanen, flere sovevogner og ikke minst bygging av Nordnorge-banen er alle sammen nødvendige investeringer i den kjærligheten.

Ikke akkurat fast fashion

Et av mine 19 mål for 2019 var å sy, eventuelt sy om, et klesplagg til meg selv. Jeg kan egentlig ikke sy. Det vil si, jeg kan sy sånn omtrent rette sømmer på en symaskin, og det har jeg brukt til å sy en del gardiner opp gjennom årene, noen brødposer og et par ting til. Men jeg har aldri sydd klær, og det er noe jeg har hatt lyst til å lære meg.

Det er mange grunner til å kunne sy sine egne klær. For det første gir det jo muligheten til å ha noe helt unikt som ingen andre har. For det andre kan man lage klærne akkurat sånn som man selv vil ha dem. For det tredje er det å sy egne klær en måte å løse en rekke etiske og økologiske problemer knyttet til måten klesindustrien fungerer i dag. Mesteparten av de klærne vi kjøper i Norge er produsert i lavkost-land i Asia under arbeidsforhold som er preget av dårlig sikkerhet, lange dager, lite frihet for arbeiderne og lave lønninger. I tillegg produseres det altfor mye klær i forhold til hva som er bærekraftig. Klesindustrien står for 8 % av verdens klimagassutslipp, i følge FN. Hvis vi blir flinkere til å sy om og tilpasse klær som vi allerede har hengende i skapet, eller klær vi får kjøpt brukt, kan det bidra til å redusere overforbruket av klær. Det samme gjelder hvis vi syr klær av gjenbrukte tekstiler. Selv klær sydd av nye tekstiler vil antagelig bidra til redusert forbruk samlet sett, siden ting vi selv har laget neppe skiftes ut i like høyt tempo som noe vi har kjøpt på salg som egentlig ikke passet men som var billig.

Men hvordan komme i gang? Etter å ha tenkt litt gjennom hva jeg har og hva jeg trengte kom jeg fram til at en ting jeg virkelig ønsker meg er ei ny sommerbukse. Mønster hadde jeg allerede – det ble kjøpt inn for 15 år siden, så drømmen om å sy klær har jammen fått lov til å modne lenge. Stoff til buksa fant jeg i skapet med gamle duker og sengetøy – en hvit vevd bommullsduk med et diskret blomstermønster i veven. Duken kommer fra besteforeldrehjemmet mitt, og hadde attpåtil et håndsydd monogram i hjørnet. Det føltes nesten for galt å skulle ødelegge den for å sy bukse, men på den andre siden har den ikke vært i bruk på veldig mange år, blant annet fordi den hadde noen merker i kantene og små skjønnhetsfeil. Dermed bestemte jeg meg for at duken skulle bli mitt første prøveprosjekt.

Etter å ha tegnet av mønsterdelene på matpakkepapir og markert dem på stoffet var jeg klar for å klippe i duken. Det var kanskje den aller skumleste delen av hele prosessen. (c) Ingrid M Kielland

Jeg brukte mesteparten av søndagen, og tre påfølgende kvelder til å sy buksa. Det kan med andre ord absolutt ikke kalles fast fashion. Til gjengjeld var det ikke så vanskelig som jeg hadde trodd. Mønsteret fra danske Onion var for nybegynnere og ganske greit å forholde seg til, bortsett fra at jeg måtte gruble litt på noen av de danske ordene. Noen skjønnhetsfeil ble det, men langt fra så ille som jeg hadde fryktet, og sprettekniven måtte bare frem én gang.

Monogrammet fra hjørnet av duken tok jeg vare på og brukte som merkelapp helt til slutt. (c) Ingrid M Kielland
Ferdig bukse. Mål oppnådd! (c) Ingrid M Kielland

Lenker: