Kan vi kjøpe oss fri fra miljøproblemer?

Vi lever i et samfunn der det aller meste kan kjøpes for penger. Og vi har vent oss til at de fleste problemer har en løsning til salgs. Uansett om det gjelder uren hud (kjøp kvisekrem og bli uimotståelig), en kjedelig dag på jobben (kjøp Coca Cola Light og ta et heterenormativt Coca Cola Light break), manglende mobildekning (kjøp trådløst internett fra Telenor og få en seilbåt på kjøpet) eller mensen (kjøp OB og få frihet i en liten eske) – den mest nærliggende løsningen er i følge reklamen som omgir oss alltid å kjøpe noe.

Miljøforurensing og klimaendringer er kanskje det aller største problemet vi har stått overfor som mennesker så langt. Og selvsagt er det mange som ønsker å selge en løsning. Mange av løsningene er godt ment, og forhåpentligvis virker de også. Rensemaskiner som skal samle opp plastsøppel til havs og vaskeposer for å fjerne mikroplast fra klesvasken, for eksempel. Begge deler er absolutt gode tiltak, særlig hvis de holder det de lover. Dongeribukser av økologisk bomull, elektriske biler og håndvaskede babyblader av økologisk dyrket salat er andre eksempler på produkter som selges som en løsning på miljøproblemer. Hvis man trenger en ny dongeribukse er det nok bedre med økologisk bomull. Samtidig er det verdt å spørre seg om miljøprofilen til produktet virkelig er så god som produsentene lover, og om dette produktet virkelig løser problemet. Eller om det heller er sånn at det virkelige problemet for produsenten er manglende salg, og miljølovnadene mest er en del av innpakningen.

Og altfor ofte er miljø- og klimaproblemer et resultat av at vi har kjøpt og forbrukt for mye, ikke for lite. Da er løsningen vanvittig enkel – og billig: Ikke sats på å kjøpe en løsning! Hvis vi for eksempel kan få på plass ordninger som hindrer byggebransjen og hver enkelt av oss fra å kaste plastsøppel i naturen blir det mindre behov for rensemaskiner. I tillegg kan vi kanskje slippe å drikke vårt eget plastsøppel i framtida? (En ny studie av mikroplast i norske innsjøer viser at det er like mye plast i Mjøsa som i Nordsjøen.) Hvis vi kan finne den neste dongeribuksa vår på Fretex er det bedre enn en ny av økologisk bomull. Og hvis vi har en gammel bensinbil som fortsatt virker er det sannsynligvis bedre å kjøre den så lite man kan enn å erstatte den med en ny elbil som krever masse energi og råvarer til produksjon.

Isopor er noe jeg finner mye av i fjæra. Jeg mistenker at mye av den stammer fra fiskeindustri og byggebransje. Det burde være mulig å innføre panteordninger og/eller lovreguleringer som hindrer at dette havner i havet. (c) Ingrid M Kielland

Når det er sagt så hender det jo at det er gode grunner til å kjøpe ting likevel, og hvis det vi da kjøper i alle fall ikke er med på å gjøre problemet større så er det fint. Jeg har nettopp bestilt en pakke til meg selv med noen ting som har potensiale til å være mer løsning enn problem. Produktomtale følger!

Noe å holde i hånda

Jeg har lyst til å skrive noe om garn og håndarbeid, og hvorfor det er viktig for meg. Men jeg sliter litt med å finne inngangen. Det jeg skriver, eller leser, blir noen ganger så abstrakt og uhåndgripelig. Og det er som regel da jeg griper etter garnet og pinnene. Det å sitte med et strikketøy eller annet håndarbeid i hendene gir nettopp håndgripelighet. Det å kjenne teksturen på garnet, om det er et litt grovt og rustikt ullgarn, et loddent mohairgarn eller et glatt alpakkagarn med litt silke i, bevege pinnene eller heklenåla i kjente rytmer opp og ned, frem og tilbake, og se at det skapes noe nytt av det, en ny form som ikke var der fra før. Det kan være meditativt, eller bare en måte å forankre oppmerksomheten litt mer i øyeblikket. Tankene som vandrer rundt omkring blir på en måte trukket ned i hendene og festes der. For meg er det å strikke eller hekle også en måte å lytte på. I vanskelige situasjoner kan strikketøyet være et anker, noe å holde seg fast i.

Farger og tekstur er en viktig del av gleden med å jobbe med garn i hendene. (c) Ingrid M Kielland

Da jeg innledet det kjøpefrie året mitt i fjor lurte jeg på om jeg kom til å ha nok garn til hele året. Men ettersom jeg endte opp med å kjøpe en god del garn til gaveproduksjon hadde jeg fortsatt halvannet kilo igjen ved årsskiftet. Målet mitt nå er å bruke opp alt dette. Jeg har heklet 150 bestemorruter av den typen som er på bildet. Nå strikker jeg stripete votter og de to aller største nøstene skal bli til et stripete sjal. Det haster litt med å bli ferdig. Jeg har nemlig allerede bestilt en premie, og den kan ikke åpnes før målet om tom garnkasse er nådd. Fortsettelse følger!