Dekksgutt i livet og kaptein på eget skip

“Jeg har drømt om å leve på en annen måte ganske lenge. Men nå har jeg innsett at jeg må gjøre det mens jeg har sjansen.” *

Sist mandag hadde jeg en spennende prat med Halvar. Han skal straks i gang med noe som for meg virker som et ganske stort og livsomveltende prosjekt. Han har sagt opp en fast jobb på UIT, lagt vekk en påbegynt videreutdanning og er i ferd med å selge det meste av eiendelene sine for å kunne leve på en annen måte. Om noen uker reiser han ned til Sørlandet for å sette i stand en seilbåt han har liggende der, og så snart den er klar blir den både hjem, transportmiddel og levemåte. Halvar blir kaptein på egen skute, i stedet for å fortsette å leve innenfor noen rammer som han ikke lenger er komfortabel med. Planen hans er å reise litt rundt, og blant annet drive med strandrydding langs kysten. Grunnen til at vi møttes er at han vil lage en blogg, og han ville gjerne ha noen tips. Det ble utgangspunktet for en veldig fin samtale, som jeg tenkte jeg skulle dele med dere.

20180611_105822

For Halvar handler ikke båt-drømmen bare om det å leve på en båt, men om å leve på en annen, mer miljøvennlig og bærekraftig måte. Han fortalte at han lenge hadde ønsket seg et litt enklere liv, men så hadde det nå likevel bare blitt sånn at man ender opp med hus, jobb, forbruk av alt mulig, kort sagt A4-livet som de aller fleste av oss lever. Og det kan jo være vel og bra, men problemet er jo at det drar med seg så mye som vi egentlig ikke vil men som bare blir sånn. Man må liksom ha ditt og datt, andre ting kommer fordi det er enklere sånn, eller man opplever en forventning fra folk rundt seg (ekte eller kanskje vel så gjerne innbilt) om at man må gjøre og ha ting på en bestemt måte. Detaljene kan være forskjellige, men jeg tror det er mange som kan kjenne seg igjen i mønsteret. Jeg gjør i alle fall det.

Så hva gjør man da? For meg føles det fortsatt litt fremmed og skummelt å skulle gå så drastisk til verks som Halvar. Jeg prøver å endre små ting innenfor A4-livet mitt, og synes i grunnen det kan være krevende nok. Kanskje er det derfor Halvar går til ytterpunktet? Som han selv sa, handler det også om at det er nå han kan. Ungene hans er voksne, og han har friheten til å velge selv. Men egentlig er det kanskje i de små tingene at endringen blir til. Halvar fortalte blant annet at han har begynt å kjøpe julegaver på Remiks sin bruktbutikk. Sist jul hadde han blant annet gitt bort en spesiell teboks han hadde funnet, og som han selv likte så godt at han nesten ikke hadde hjerte til å gi den fra seg. Han hadde også gitt bort en fin kopp han hadde funnet. Sammenlignet med tidligere da han ofte endte opp med å gi bort penger, eller kjøpe noe i siste liten på et kjøpesenter, hadde han brukt mye mer tid og omtanke på disse bruktgavekjøpene. Likevel var det nok litt blandet mottakelse, innrømmet han.

En annen ting vi snakket om er hvordan små endringer som enkeltpersoner gjør kan få ringvirkninger og føre til større endringer. Jeg fortalte om Cchange og Karen O´Briens tro på sommerfuglvinge-effekter i klimapolitikken, som jeg også har skrevet om her. Halvar sammenlignet dette med hvordan søsteren hans, som er dyreaktivist og vegetarianer, har fått hele slekta deres til å spise mindre kjøtt enn de ellers ville ha gjort. Det fine med å satse på ringvirkninger og de små endringene er at vi trenger ikke alltid å vente på at noen andre skal ta ledelsen og ordne opp. Vi kan bidra i det små og ha tro på at det har betydning likevel. Åge Aleksandersen har en sang om det å være dekksgutt. Han sier at “få av oss kan bli kaptein, men mang kan bli noe stort. Og dekksgutt e æ, rank og stolt, og mykje fikk æ gjort”. Det er en god tanke synes jeg . Jeg gleder meg veldig til å lese bloggen til Halvar etterhvert, det blir spennende å følge prosjektet hans. Og det blir helt sikkert noen bølger i vannet av det.

* Sitat etter hukommelsen, ikke direkte avskrift.

 

 

 

En gave til begjær – og besvær

I går ettermiddag fikk jeg en litt kryptisk melding fra mannen min som er på skriveferie i Barcelona. Han sa at jeg burde være hjemme og klar til å åpne døra hvis det skulle dukke opp noen med en pakke. Det viste seg at det var jeg som skulle få pakke. Forrige helg mumlet jeg noe om at jeg skulle hatt en Kindle (ebok-lesebrett) til å ta med meg på ferie i sommer. Og så hadde mannen bestilt en til meg, fordi “du kan jo ikke kjøpe den selv “, som han sa. Det var såklart veldig hyggelig å få gave, ikke minst mens jeg sjonglerer den midlertidige alenemortilværelsen mens han koser seg på tur. Tusen takk, Mannen. 😘

20180615_193005

Men samtidig: Jeg har jo blitt litt lurt også. Lurt til å jukse med kjøpestoppen. For dette inngår definitivt i kategorien stæsj som jeg ikke trenger, selv om jeg har lyst på det. Og selv om lesebrettet er en gave, må jeg jo nå kjøpe e-bøker for at det skal ha noen funksjon. Jeg har ikke noen spesifikke regler om bok-kjøp, men jeg hadde planlagt å unngå det så godt jeg kunne dette året. Siden mannen er forfatter synes han selvsagt kjøpestopp på bøker er en dårlig ide. Nå får han det som han vil. Det går forresten an å låne e-bøker på biblioteket men de kan ikke leses på Kindle. Heldigvis er man ikke låst til Amazon, men kan laste inn også andre ting, også norske e-bøker, og det er jo bra, både for Mannen og andre norske forfattere.

Hva med miljøperspektivet? Et søk på nettet førte meg til undersøkelser som sier at produksjonen av en Kindle gir et CO2-avtrykk på anslagsvis 168 kg, og at det tilsvarer ca 22 – 36 papirbøker. I tillegg kommer andre miljøeffekter som giftstoffer, gruvedrift for å skaffe nødvendige råstoffer, og avfallshåndtering. For å kunne forsvare gaven må jeg i alle fall sørge for å bruke den mye og lenge, og resirkulere den når den ikke lenger kan repareres.

Første skritt på veien er å lese masse i sommer.  Jeg er i gang allerede. Den første boka jeg har kjøpt heter The Omnivore’s Dilemma av Michael Pollan. Den handler om industriell matproduksjon og er både spennende og skummel. En skikkelig thriller rett og slett.

20180615_192846

Something´s gotta give… Om endringer, utfordringer og begrensninger

Det er unektelig noe litt selvfokuserende ved å skrive blogg om egne endringsprosjekter. Det kan dessuten bli litt ensidig positivt – for jeg skriver jo stort sett om de tingene jeg er fornøyd med og stolt av, og ikke så mye om det jeg ikke får til. Sannheten er jo ofte at når man legger ekstra fokus og vekt på noe, så er det noe annet som glipper. Vi mennesker har tross alt begrenset mengde av både tid, krefter og viljestyrke .  Something´s gotta give… Så jeg tenkte at jeg skulle skrive litt om det også.

Konfirmasjonsforberedelser og gjennomføring av konfirmasjon med mange gjester førte for eksempel til at det ble vanskeligere å holde fokus på å bruke elsykkel og buss i stedet for bil i hverdagen. Det ble endel kjøring, noen ganger fordi det var helt nødvendig (nystrøkne duker egner seg ikke så godt for transport på sykkel…) og andre ganger fordi det bare var enklest sånn. Heldigvis er elsyklinga såpass innarbeidet som vane at det ikke var vanskelig å komme tilbake i rutinene igjen med en gang festen var overstått. Jeg fikk også et ekstra lite dytt av å bli invitert til å delta på en “mobilitetskampanje” i regi av CChange og Fremtiden i våre hender. De inviterte ulike mennesker i Tromsø til å gjennomføre en egenvalgt grønn utfordring i løpet av 30 dager, og fortelle om det på ulike sosiale medier. Jeg liker veldig godt tankegangen i CChange. Initiativtakeren, Karen O´Brien, er en av forfatterne bak FNs klimarapport. Hun vet med andre ord mye om hvor avgjørende viktig det er å handle for å begrense de globale klimaendringene til 1,5 grader. Men i tillegg til å forske på dette har hun altså valgt å bidra til endring selv, ved å utfordre andre til å gjøre endringseksperimenter i egen hverdag. Det handler om å gjøre små skritt i riktig retning, som igjen kan inspirere både en selv og andre til nye skritt, og enda flere. Til sammen kan det være slike små skritt som flytter virkelighetsforståelsen og politikken i riktig retning. Sommerfuglvinge-effekter kaller Karen O´Brien det for et sted.

Min egenvalgte utfordring til meg selv i forbindelse med denne kampanjen er å bruke elsykkelen også til sånne transportetapper der jeg vanligvis ville tatt bilen – altså etapper som er litt mer enn bare til og fra jobb. Jeg kom litt seint i gang, både på grunn av konfirmasjonen og fordi jeg har vært syk og ligget hjemme på sofaen med forkjølelse, men på mandag i denne uka prøvde jeg ut hvor mye last jeg kunne få på elsykkelen når jeg skulle levere tilbake cateringboksene til Globus. Boksene var tomme og lette, men ruvet godt i høyden. Med noen gode sykkelstrikk til å feste dem med gikk det faktisk helt fint å sykle dette lasset fra Kvaløysletta til sentrum.

20180604_100815

Så langt, så vel. Jeg syklet hit og dit mandag og tirsdag, til tross for slushregnet vi har blitt velsignet med nå i juni. Onsdag var det duket for frokostmøte om dette mobilitetsprosjektet, og jeg hadde gledet meg til å være med og høre om hvilke erfaringer de andre deltakerne hadde gjort seg, og fortelle litt om mine egne. Sånn ble det ikke, for jeg er fortsatt forkjølet og tirsdag kveld kjente jeg at kroppen hadde fått nok stress for noen dager. Jeg har begrenset møtekapasitet etter at jeg var utbrent og sykemeldt i fjor vår, og ofte oppdager jeg at møtefrekvenser og møteplaner som før føltes helt overkommelige ikke lenger er så lett å gjennomføre. Dermed ble det hjemmekontor og ingen transportetapper overhodet den dagen, og de ambisiøse planene mine om å teste ut en enda lenger buss- og sykkeltur som erstatning for bil ble lagt helt på is. Kanskje senere en gang.

En annen ting som glapp litt oppi alle konfirmasjonsgreiene og forkjølelsen etterpå var fokuset på å kutte matsvinn ved å spise opp alle rester og alt som finnes i kjøleskapet. De siste dagene har jeg funnet stadig nye bokser med mugne jordbær, tørre gjenglemte matpakker, yoghurt med svart belegg og andre udelikate saker, og mye må bare kastes. De to kvarte tørre brødene vi hadde liggende i skuffa klarte jeg derimot å redde, med god hjelp av den nyslåtte konfirmanten. Ostesmørbrød er et sikkert stikk med gammelt brød, en annen mulighet er å legge de tørre brødskivene i et sammenvispet egg og et melkeskvett for å lage arme riddere. Målet de neste ukene er å spise opp alt det som kan spises i kjøleskap og fryser, sånn at vi ikke har altfor mye rester når ferien starter. Det betyr samtidig at jeg må være mindre streng på målet mitt om å redusere kjøttforbruket – siden en del av disse restene som ellers ikke blir spist er nettopp kjøtt. Something´s gotta give.

 

Moralen er kanskje at det er vanskelig å fikse alt på en gang. Noen ganger klarer vi ikke å gjennomføre de fine forsettene, men det betyr jo ikke at det er meningsløst å ha dem. CChange handler sånn som jeg forstår det om å være villige til å prøve, og bevege seg i riktig retning. Selv om man må gi litt opp innimellom.

Miljøvennlig konfirmasjon – hvordan gikk det?

Ei fin konfirmasjonshelg er overstått. Som det ble understreket av Humanetisk Forbund under seremonien i Kulturhuset kommer ordet konfirmasjon fra det latinske confirmare som betyr å styrke, støtte og bekrefte. Siden konfirmanten hadde ønsket seg en mest mulig miljøvennlig konfirmasjon var det viktig for meg å støtte og bekrefte dette ønsket, i tillegg til at jeg selvsagt skulle prøve å holde min egen kjøpestopp. Så hvordan gikk det?

Konfirmanten fikk som nevnt ny dress. Vi gjorde på forhånd litt research på hva slags miljøprofil og etisk ansvar de ulike kleskjedene tok. Varnergruppen, som bl.a. eier Dressmann-kjeden, har fått flere gode omtaler de seneste årene, og vi valgte derfor å handle der. Fra tanta si fikk han også et nytt håndlaget skinnbelte laget på miljøvennlig vis. Den endelige miljøprofilen på dette innkjøpet avhenger likevel av bruken. En konfirmasjonsdress kan vare lenge. Den gang Norge var et fattigere land var konfirmasjonsdressen ment å vare hele livet. Det spørs vel litt om denne dressen varer så lenge, men det var i alle fall et mål å finne en klassisk utseende dress som kan brukes til mange ulike anledninger i mange år. Resultatet ble en veldig fin og stilig ung mann, i følge den stolte mor.  Konfirmantens søster var også nydelig i ny-arvet bunad som ble sydd til min mamma for 35 år siden, konfirmantens far hadde dress hengende i skapet og konfirmantens mor kjøpte altså nytt underskjørt til bunaden sin.

20180526_151109

(c) Ingrid M Kielland

Maten i konfirmasjonen bestilte vi fra Globus Internasjonal Kafé. De leverte en internasjonal tapas som etter konfirmantens ønske var helt uten kjøtt. Maten var helt nydelig, og emballasjen er delvis resirkulerbar og delvis gjenbruks (varmeisolerende isoparkasser som leveres tilbake til Globus etter bruk). Kakebordet etterpå var et klassisk  familie-og-venner-prosjekt, der både konfirmantens mormor, morfar, tante, mor og diverse venner hadde bidratt. Og hvis noen lurer – krem, bær og marsipanlokk gjorde susen for det litt flate sukkerbrødet.

20180525_110250

(c) Ingrid M Kielland

Bordet ble dekket med et utvalg hvite og lyse duker og tøyservietter. Noe hadde jeg selv, noe lånte jeg fra mamma og tanta mi. Glass, tallerkener og bestikk fantes i festlokalet, i tillegg sto det fine turkise telyslykter der som vi brukte. Bordet ble pyntet med blomster i forskjellige glassflasker og Norgesglass som jeg har samlet i løpet av det siste året. De eldste glassene kommer fra besteforeldrehjemmet mitt i Trondheim, mens noen av glassflaskene var en tom Sweet Chilli Saus-flaske, en soyasaus-flaske og en balsamico-flaske som opprinnelig ble kjøpt på ferietur i Toscana for noen år siden. Blomster måtte jeg kjøpe, siden mulighetene for å plukke villblomster i Tromsø i mai fortsatt er små. (Heldigvis, får jeg si, sånn som klimaet endrer seg i hurtigtogfart.)

Bordkort laget jeg av papp fra noen gamle skoesker, avispapir og noen sider revet ut fra en gammel notisbok. Jeg laget også et gratulasjonskort til konfirmanten på omtrent samme måte, med farget papir vi hadde i hus. Konfirmasjonsgavene han fikk fra oss foreldre og søsteren sin var en fotobok med bilder fra hele livet hans, en hjemmestrikket ullgenser med garn fra garnlageret mitt, og et bidrag til ny gitar.

Jeg kom meg altså i mål uten å kjøpe noe annet til konfirmasjonen enn mat og blomster, som begge deler er innafor kjøpestopp-reglene, og et underskjørt. Det kan likevel ikke stikkes under en stol at en konfirmasjon med mange tilreisende gjester, de fleste med fly, vanskelig kan kalles miljøvennlig. Som en ekstra gave til konfirmanten ga jeg han derfor en dobbel årskvote med CO2-utslipp for gjennomsnittsnordmannen, dvs tilsammen 22.000 tonn. Dette kjøpte jeg fra Choose, et nytt norsk selskap som baserer seg på å kjøpe opp CO2-kvoter i industrimarkedet. Ved at disse kvotene blir fjernet fra markedet vil prisene på kvoter etterhvert stige, samtidig som kvotesalget gir inntekter til FNs bærekraftarbeid. Jeg er litt ambivalent til kvotekjøp i utlandet dersom det brukes som en unnskyldning til å ikke gjøre noe med å redusere utslippene våre i Norge. Men som et ekstra tiltak ved siden av å gjøre det vi kan selv synes jeg det er smart. Ikke er det dyrt heller. Og med dette kvotekjøpet tror jeg at jeg kan fastslå at det ble en klimanøytral konfirmasjon. Det synes jeg er en fin måte å gå inn i voksenlivet på. Takk for utfordringa, og gratulerer med dagen nok en gang!