Bekjennelse: Konfirmasjonsinnkjøp

Kjøpefri konfirmasjon innså jeg jo ville by på noen utfordringer. Dagens innlegg handler om klær til konfirmanten og hans familie. Jeg har en sønn med høye miljøidealer, og han ville selv helst ha brukt dress. Han fant en blazer på Fretex, som han brukte på 17. mai. Det ble likevel til at vi kjøpte ny dress til konfirmasjonen. Jeg synes at akkurat til en sånn dag, der man skal markere overgangen fra barn til ung voksen så er det på sin plass med noe som er passelig og flekkfritt og litt ekstra staselig. Nødvendige innkjøp av klær og utstyr til ungene mine omfattes jo heller ikke av kjøpefri-reglene jeg har satt opp for meg selv. Konfirmantens søster fikk ny kjole til 17. mai, men har nå også arvet et fint antrekk som hun skal bruke i konfirmasjonen. Men så var det konfirmantens mor da…

Jeg skal bruke bunaden jeg fikk til min egen konfirmasjon for 26 år siden. Det meste av tilbehøret, som sko, veske og underskjørt fikk jeg også da. Sistnevnte er av den trange og syntetiske varianten. Siden jeg vanligvis bruker bunad utendørs på 17. mai har jeg hvit ullstrømpebukse som jeg bruker til. Problemet er når man skal være innendørs. Jeg var i koselig lunsjselskap nå på 17. mai og kjente veldig på at ullstrømpebukse, syntetisk underskjørt og tykk ullstakk var heftige greier. I et selskap der jeg skal være vertinne ser jeg for meg at det kan føre til fullstendig meltdown. Jeg har derfor valgt å gjøre mitt aller første kjøpefri-unntak og kjøpt nytt bunads-underskjørt i bomull, og tynne hvite knestrømper.

20180519_171937

Selv om bunaden altså førte til kjøpefri-brudd, er den egentlig et veldig godt eksempel på det motsatte av dagens forbruksorienterte kleskultur. Bunad er dyrt, ikke minst fordi både materialene og selve plagget vanligvis er produsert i Norge. Jeg har registrert debattene om bunader sydd i utlandet. Det er interessant at det blir så stor oppmerksomhet rundt dette, i forhold til at det aller meste av det vi ellers kjøper av klær er produsert langt utenfor landets grenser.  Jeg synes i grunnen det aller viktigste er hva slags arbeidsvilkår og lønninger de som syr bunad – og andre klesplagg – får. Både i Norge og i andre land. Lønninger til å leve av vil kanskje bety dyrere klær – men også større insentiv for oss alle til å ta ordentlig vare på de vi har. Fordelen når man først har en bunad er i alle fall at den er både tidløs og alltid fin nok. Siden kroppen kanskje ikke alltid er like tidløs er det en fin ting at bunader som regel er sydd med muligheter for justeringer, omsøm og utsøm. Større endringer trenger jeg kyndig hjelp til, men jeg har også hatt noen runder med nål og tråd hjemme i stua.

20180518_112748

Når man først har gjort et regelbrudd er det selvsagt om å gjøre å la det bli med unntaket, og ikke skli helt ut av hele forsettet. Så nå gjelder det å komme i mål med selskapet, bordpynt og det hele uten flere utglidninger. Fortsettelse følger…

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

w

Connecting to %s