Drømmen om perfeksjon

Hva er det som driver kjøpetrangen, den som handler om noe ut over de grunnleggende behovene? Én av drivkreftene er kanskje drømmen om noe bedre, noe som er finere, nyere, mer velfungerende eller bare helt perfekt? Jeg kjenner litt på den drømmen akkurat nå. Det å arrangere konfirmasjon for tilreisende familie, slekt og venner føles visst litt som avsluttende eksamen i “voksenskolen” for meg. Riktignok får vi som alltid masse hjelp fra foreldrene mine, søsken og andre, men det er nå likevel jeg og mannen som skal være vertskapet og stå som ansvarlige for det hele. Problemet er at jeg føler at det er så mange ulike grener man skal eksamineres i. Pent strøken bunadsskjorte, fint antrukket konfirmant, koselig pyntet festlokale, rent og ordentlig i alle kriker og kroker i huset, god mat (der har vi heldigvis bestilt catering) og ikke minst: den perfekte marsipankaka med høy og luftig sukkerbrød-bunn.

Det siste året har jeg hatt en eller annen merkelig sukkerbrød-forbannelse hvilende over meg. For hver gang bunnen har kommet ut av ovnen med den triste dalbunnen i midten av kaka har jeg googlet nye råd om hvordan man skal få det perfekte sukkerbrødet. Pisk eggedosisen leeenge. 10 minutter? Check. 15 minutter? Check. Kle hele formen, og ikke bare bunnen, med bakepapir? Check. La kaka stå til avkjøling i ovnen med åpen dør før du tar den ut? Check. Jeg har prøvd alle rådene. Og fortsatt synes jeg kaka ikke blir helt sånn som det indre bildet jeg har sett for meg. Siden jeg ikke var fornøyd denne gangen heller, prøvde jeg på nytt. Resultatet: To ganske like sukkerbrød, helt greie, men ikke superhøye og superfluffye.

20180524_133338.jpg

Og det var da jeg endelig innså at jeg kanskje jakter på et kakeideal som rett og slett ikke er oppnåelig for en alminnelig hjemmekokk med doktorgrad i helt andre ting enn kakebaking, og at det kanskje er helt ok. Dessuten er jo det viktigste med sukkerbrød all kremen og syltetøyet og det andre gode man skal fylle den med?

I all googlinga mi etter det perfekte sukkerbrødet har jeg dessuten oppdaget noe annet, nemlig at alle rådene som regel blir krydret med reklamer for det perfekte bakeredskapet som skal hjelpe deg å få den perfekte kaka. Fin ny kjøkkenmaskin, spesialkakeform, vakker slikkepott eller fancy kakeskjærer til å dele sukkerbrødet i flere lag. Så i den forbindelse tenkte jeg at jeg skulle dele mitt aller beste redskap for deling av sukkerbrød. Nemlig en sytråd:

20180524_141932

Metoden er som følger: Skjær et lite snitt med kniv langs kanten av hele kaka. Legg sytråden langs snittet, og knyt en knute. Dra knuten sammen slik at sytråden skjærer seg gjennom kaka. Når knuten er knytt er kaka delt i to. Gjenta med den tykkeste delen, og dermed er kaka delt i tre. Sukkerbrød som lar seg dele i tre er per definisjon høye nok. Så nå har jeg et stykk sukkerbrød klart til pynting, og en ekstra ferdig delt liggende i fryseren, i tilfelle rottefelle.

Og dagens lærdom til meg selv er altså at det er viktig å ikke miste det viktigste av syne i jakten på det perfekte: Nemlig å ha en fin og hyggelig konfirmasjon med koselige gjester og verdens flotteste og fineste konfirmant som skal få så mange lovord på dagen at det kommer til å blir rent pinlig for han. Jeg gleder meg!

Bekjennelse: Konfirmasjonsinnkjøp

Kjøpefri konfirmasjon innså jeg jo ville by på noen utfordringer. Dagens innlegg handler om klær til konfirmanten og hans familie. Jeg har en sønn med høye miljøidealer, og han ville selv helst ha brukt dress. Han fant en blazer på Fretex, som han brukte på 17. mai. Det ble likevel til at vi kjøpte ny dress til konfirmasjonen. Jeg synes at akkurat til en sånn dag, der man skal markere overgangen fra barn til ung voksen så er det på sin plass med noe som er passelig og flekkfritt og litt ekstra staselig. Nødvendige innkjøp av klær og utstyr til ungene mine omfattes jo heller ikke av kjøpefri-reglene jeg har satt opp for meg selv. Konfirmantens søster fikk ny kjole til 17. mai, men har nå også arvet et fint antrekk som hun skal bruke i konfirmasjonen. Men så var det konfirmantens mor da…

Jeg skal bruke bunaden jeg fikk til min egen konfirmasjon for 26 år siden. Det meste av tilbehøret, som sko, veske og underskjørt fikk jeg også da. Sistnevnte er av den trange og syntetiske varianten. Siden jeg vanligvis bruker bunad utendørs på 17. mai har jeg hvit ullstrømpebukse som jeg bruker til. Problemet er når man skal være innendørs. Jeg var i koselig lunsjselskap nå på 17. mai og kjente veldig på at ullstrømpebukse, syntetisk underskjørt og tykk ullstakk var heftige greier. I et selskap der jeg skal være vertinne ser jeg for meg at det kan føre til fullstendig meltdown. Jeg har derfor valgt å gjøre mitt aller første kjøpefri-unntak og kjøpt nytt bunads-underskjørt i bomull, og tynne hvite knestrømper.

20180519_171937

Selv om bunaden altså førte til kjøpefri-brudd, er den egentlig et veldig godt eksempel på det motsatte av dagens forbruksorienterte kleskultur. Bunad er dyrt, ikke minst fordi både materialene og selve plagget vanligvis er produsert i Norge. Jeg har registrert debattene om bunader sydd i utlandet. Det er interessant at det blir så stor oppmerksomhet rundt dette, i forhold til at det aller meste av det vi ellers kjøper av klær er produsert langt utenfor landets grenser.  Jeg synes i grunnen det aller viktigste er hva slags arbeidsvilkår og lønninger de som syr bunad – og andre klesplagg – får. Både i Norge og i andre land. Lønninger til å leve av vil kanskje bety dyrere klær – men også større insentiv for oss alle til å ta ordentlig vare på de vi har. Fordelen når man først har en bunad er i alle fall at den er både tidløs og alltid fin nok. Siden kroppen kanskje ikke alltid er like tidløs er det en fin ting at bunader som regel er sydd med muligheter for justeringer, omsøm og utsøm. Større endringer trenger jeg kyndig hjelp til, men jeg har også hatt noen runder med nål og tråd hjemme i stua.

20180518_112748

Når man først har gjort et regelbrudd er det selvsagt om å gjøre å la det bli med unntaket, og ikke skli helt ut av hele forsettet. Så nå gjelder det å komme i mål med selskapet, bordpynt og det hele uten flere utglidninger. Fortsettelse følger…

Dagens kjøpefritips – rydd!

Konfirmasjonsforberedelsene er i gang. Vi er heldige og får mange gjester utenbys fra, og noen av disse skal overnatte hjemme hos oss. Da trengs det selvsagt ekstra dyner, puter og sengetøy.  Basert på hvor vanskelig det kan være å finne nok puter, putevar, eller laken i riktig størrelse når jeg plutselig skal re opp til én eller to overnattingsgjester tenkte jeg at jeg kanskje ikke hadde nok av alt vi trengte til fem gjester. Som en start tok jeg med meg hjem noen puter og brukt sengetøy fra hytta, og tenkte at hvis jeg bare fikk vasket opp dette skulle det kanskje bli nok. Men så skulle jo alt dette rene sengetøyet på plass i skapet, og får å få det til måtte jeg nesten rydde litt. Etter å ha fått alt pent og oversiktlig på plass igjen i skapet kan jeg konstatere at vi har nok sengetøy ja. Faktisk nærmere 20 ekstra sett… Og omtrent halvparten så mange laken.

20180513_191216

Det var visst nok sengetøy likevel. Til og med to uåpnede sett fant jeg… (c) Ingrid M Kielland

Men hva med dyner og puter da? For å finne ut det måtte jeg inn i den innerste boden. Da vi overtok barndomshjemmet mitt for noen år siden hadde mamma lagt igjen noen dyner visste jeg. Etter å ha lett en stund, og sjekket diverse svarte søppelsekker, fant jeg fire enkeltdyner og en dobbeltdyne. Det hadde jo vært vel og bra, men dynetrekkene til den gamle dobbeltdyna vår var helt vekk. Etter enda en sjekk, denne gangen i skuffene under sovesofaen, fant jeg ei juniordyne. Og den har jeg dynetrekk til også. Mission accomplished, og alle gjestene kan trygt komme.

Moralen er: Den som rydder, hun har.

PS. Mens jeg lette etter dyner fant jeg også en eske med fem sengesett til…