Løypemelding

4 måneder inn i mitt kjøpefrie år er det kanskje på tide med en løypemelding. Hvordan går det egentlig?

P10003521. I løpet av disse 4 månedene har jeg ikke kjøpt noen klær, sportsutstyr eller noe av det som går under det altomfattende og uspesifiserte begrepet “stæsh” til meg selv.

2. Jeg har hatt bursdag, og i den forbindelse hadde jeg ønsket meg en ting jeg faktisk trengte, nemlig hodelykt. Hodelykt ville ellers gått under begrepet “stæsh” kanskje. Hvis jeg ikke hadde fått den til bursdagen hadde jeg antagelig klart meg bra gjennom året likevel, i alle fall frem til mørketida.

3. Jeg har ikke kjøpt noen bøker. Planen var egentlig å gå på biblioteket, men fordi jeg har en mann som er veldig glad i kjøpe bøker har jeg i grunnen hatt nok bøker i bokhylla, og jeg har fått noen bøker i gave også.

4. Ting jeg har kjøpt: Ny knivdel til blenderen på kjøkkenet, ny notatbok da den gamle var utskrevet, nye vannkanner til å ha med på hytta da vannet var frosset, garn til en spesifikk bursdagsgave, hygieneartikler og te. Også mat så klart. Jeg har også kjøpt noen gaver på vegne av ungene mine, og datteren min har fått ny kjole med tilbehør til 17. mai.

5. Ting jeg har tenkt på men ikke fått gjort: Jeg har flere ulike vindjakker og andre sportsklær som trenger reparasjon. Mange produsenter har reparasjonsordninger, og det vil jeg teste ut. Jeg har også tenkt å teste ut bruktbutikkene i byen mer.

6. En positiv bieffekt av å ha kjøpefri er at det gir meg mer overskudd til å tenke gjennom  og gjøre aktive miljøvalg på andre områder, som å ha fokus på å kutte plastemballasje og planlegge kjøttfrie middager. Kjøpefrien tvinger også frem kreativitet, sånn at jeg for eksempel har sydd brødposer og laget hjemmelaget bivokspapir i stedet for å kjøpe det.

7. Ting jeg ser kan bli utfordrende fremover: Vi skal feire konfirmasjon i slutten av mai. Målet er gjennomføre dette på en mest mulig kjøpefri og miljøvennlig måte. Jeg har noen planer, og det blir nok et eget innlegg om dette snart. Den nye sesongen som står for døren skaper også et slags sug inni meg etter nye sommersko, sommerkjole eller ny bikini. Det er ikke noe jeg egentlig trenger. Men se punkt 8:

8. Det jeg savner mest: Følelsen av å unne meg noe ekstra ved å kjøpe noe ekstra fint garn, en ny kjole eller en eller annen sportsdings. Det kan bli noe litt kjedelig og “flinkt” ved å aldri skulle kjøpe seg noe. Det er interessant å kjenne litt på akkurat det. Hvorfor skal personlig belønning komme i form av forbruk? Hvordan kan jeg vri hodet sånn at jeg føler at jeg belønner meg selv på andre måter? For eksempel med tid?

 

Engangsemballasjefri

En veldig effektiv måte å kutte plastforbruket på er å kutte behovet for engangsemballasje. Det krever litt planlegging. Det smarteste kjøpet mitt i 2017 var kanskje drikkeflaska av glass, med beskyttende kork-trekk utenpå. Etter et drøyt halvår på farta har den tålt livet i veska mi veldig godt, og jeg har helt sluttet å kjøpe vann på engangsflaske slik jeg ofte gjorde før. Vannet smaker veldig godt fra glassflaske, også hvis det ikke er iskaldt. Det blir heller ikke lukt eller smak selv om flaska blir liggende halvfull en stund. Det gjør jo ikke noe at den ser stilig ut heller:

IMG_0033

Tupperware-matboksen og den rosa plasteple-boksen er ikke like lekker, men til gjengjeld gjør de jobben sin, nemlig gir meg en engangsemballasjefri lunsj som gjør at jeg unngår å gå på “kald-havregrøt-i-masse-plast”-smellen i kantina. Matpakke er egentlig et godt eksempel på at det enkle ofte er det beste, og at de gamle er eldst – også i miljøspørsmål. Veldig mye lurere løsning enn alskens lunsjprodukter man kan kjøpe i butikken, både når det gjelder ernæring, pris og altså søppelpotensiale.

Som tidligere nevnt er jeg veldig glad i sushi-takeaway. Der snakker vi engangsemballasje-bombe. Plastbrett med plastlokk, plastbeger med soyasaus, og engangs-spisepinner som visstnok er en skjult miljøbombe. Riktignok er de laget av tre, men ifølge Greenpeace bidrar engangspinnene til hogst av 4 millioner trær i året. I dag bestemte jeg meg for å gjøre noe jeg har tenkt på en stund, men som føltes litt sært, nemlig ta med meg egen emballasje til Shin Sushi på Jekta. Den hyggelige dama som ekspederte der nølte ikke et øyeblikk og fikk meg slett ikke til å føle meg dum. Jeg leverte inn matboksen min sammen med bestillinga, og hentet den en halvtime senere full av deilig sushi. Med nyinnkjøpte flergangs-pinner av bambus og soyasaus fra kjøleskapet ble det takeaway uten søppel. Det smakte fortreffelig!

En ting jeg lurer på, men ikke har konkludert på enda, er om det ville være fornuftig å droppe plasten helt, også fra gjenbruksemballasje. Det er en del fokus på giftstoffer i plast. Først fokuserte man på BPA, men nå viser det seg at mange av produktene som merkes som BPA-frie inneholder andre giftstoffer som er like ille. Det er usikkert om og hvor mye giftstoffer som eventuelt kan lekke over til mat, og ulike plasttyper har ulik grad av risiko. Gamle og slitte plastbeholdere og redskaper er verre, og oppvarming øker også risikoen. Når jeg leser sånne ting får jeg litt lyst til å kaste alle plastboksene, bakebollene og kjøkkenredskapene jeg har i skapet og erstatte det med rustfritt stål eller noe annet som skal være tryggere. På den andre siden – er det bedre å kjøpe masse nytt enn å bruke det man faktisk har? Igjen – jeg har liten tro på økt konsum som miljøløsning… Her tar jeg gjerne i mot innspill fra folk som har peiling.

 

Plastfri og kjøpefri på en gang?

Hvordan teste ut nye plastfrie løsninger når jeg ikke skal kjøpe meg nye dingser? 

Etter at jeg sydde meg brødposer og skrev om å ta fri fra plasten, har jeg fått mange tips om såkalt bivokspapir som et bærekraftig alternativ til plastfolie-innpakning. Det finnes flere nettsteder som selger dette, som kort fortalt er et tøystykke innsatt med bivoks og noen andre naturlige stoffer. Voksen gjør stoffet stivt, men samtidig formbart, og papiret kan dermed brukes til å brette over skåler eller pakke inn mat i. Jeg synes det virket lurt, men samtidig er jo poenget med å ha kjøpefri at jeg ikke skal kjøpe nye greier bare fordi det virker lurt. Miljøvennlighet kan riktignok brukes som en unntaksregel, men kun dersom jeg er sikker på at det jeg kjøper faktisk vil ha en positiv miljøeffekt og kommer til å bli brukt. Alle tester av miljøvennlige gjenbruksalternativer opp mot engangs-varianter viser at miljøregnskapet avhenger av hvor mange ganger alternativet faktisk blir brukt. Dette gjelder både for handlenett i tøy versus plastposer og tøybleier versus engangsbleier, og jeg regner med at det samme blir greia med bivokspapir versus plastfolie: Hvis man skal ta hele produktsyklusen med i beregninga, og tar hensyn til at bomull er ressurskrevende å dyrke og bivoks er en begrenset ressurs, hjelper det miljøet lite om jeg kjøper meg en pakke fine bivokspapir som jeg bruker ti ganger før de “forsvinner” inni kjøkkenskuffa mi. Med andre ord: Jeg var skeptisk. Men samtidig hadde jeg jo lyst til å teste.

Heldigvis finnes det mange fine oppskrifter på DIY-miljøløsninger på nettet, altså Do It Yourself, også Gjør Det Selv Bivokspapir. Og siden jeg både hadde stoffrester og rester av bivoksplater i skapet bestemte jeg meg for å lage hjemmelaget bivokspapir for å teste konseptet selv – helt kjøpefritt.

Første “papir” ut var et stykke av samme gardinstoff som jeg har sydd brødposer av. Altså et litt tykt bomullsstoff med trykk.

Det som tok lengst tid var å kutte bivoksplaten opp i småbiter, og spre disse utover tøystykket. Voksen smeltet raskt i stekeovnen, og etter å ha blitt nedkjølt stivnet tøystykket og lignet ganske riktig nå mer på papir. Her har jeg brukt det til å pakke inn en åpen pakke med Norvegia. Siden stoffet jeg brukte var nokså tykt ble også bivokspapiret heller stivt. Jeg er også bittelitt bekymret for om fargestoffene som er brukt kan sette av smak, eller enda verre giftstoffer, dersom de kommer direkte i kontakt med maten. Jeg har selvsagt vasket stoffet før bruk, men det blødde litt rødfarge ut i stoffet rundt når det ble gjennomtrukket av den varme voksen. Derfor føltes det tryggest å bruke papiret utenpå plastpakningen som osten kom i. Det har likevel en funksjon med ekstra innpakning for å unngå at det slipper luft inn. Vanligvis bruker vi en plastpose til dette, så hvis vokspapiret kan erstatte den kan det jo være til hjelp.

Jeg så at noen av de proffe bivokspapirlagerne brukte gammelt sengetøy som utgangspunkt. Det er jo helt klart tynnere enn gardinstoffet mitt, og jeg bestemte meg for å lage noen flere papir med utgangspunkt i et gammelt barneputetrekk som ikke lenger er i bruk. Nå lagde jeg et stort, og to små papir:

Den gule bivoksen farget det rosa stoffet orange. Siden jeg hadde lagt bivoksbiter utover stoffet ble det ikke helt jevnt fordelt over det hele, og den største biten burde kanskje ha en runde til med voks egentlig. Men jeg har såvidt rukket å tatt det i bruk og testet litt:

En liten bit på ca 15 * 15 cm var passelig til å pakke inn et halvt eple. Som dere ser har det foreløpig holdt seg veldig fint i kjøleskapet noen timer. Den store biten passer til å dekke en stor glassform med middagsrester. Jeg må riktignok vente til maten er helt avkjølt, for jeg merket at voksen smelter lett (ved ca 62 grader). I tillegg skal bivokspapir ikke brukes til å pakke inn kjøtt og fisk, men grønnsakslasagne bør gå bra.

Så langt er jeg avventende positiv til konseptet bivokspapir. Det gjenstår å se hvor ofte det blir brukt, og hvor lett det er holde rent. De proffe papirene inneholder jojobaolje og harpiks i tillegg til bivoks, og det gjør dem kanskje litt bedre enn mine. Hvis jeg finner ut at dette virkelig er løsninga med stor L kan jeg jo vurdere å kjøpe noen sånne også.

Og hvordan går det med brødposene da? Dem er jeg veldig godt fornøyd med, både til ferskt brød og til frysing. Den største forskjellen på tøyposene og plastposene er at skorpa blir hardere i tøyposene. Jeg synes det smaker bedre, men det er nok litt smak og behag, for mannen liker myk brødskorpe best. Den største ulempen er at det blir mye mer smuler på brødfjøla. Til gjengjeld innbiller jeg meg at brødet blir litt mindre falleferdig også, men det kan være tilfeldigheter. Alt i alt regner jeg med at jeg kommer til å holde på dette konseptet. Det kan til og med hende at jeg syr noen for å gi bort i gave. Slekt og venner er herved advart. 😉

Linker til informasjon, egenproduksjon og kjøp av bivokspapir finner dere her:

 

Hvor mange par sko trenger man for å reise verden rundt?

Noen mennesker er løpere. De begynner å løpe, og så fortsetter de med det jevnlig, mange ganger i uka, år ut og år inn. Jeg er en begynner. Jeg begynner å løpe, fortsetter med det en stund, og så faller jeg av lasset. Men jeg begynner alltid igjen. Særlig i april, når isen forsvinner fra gangveien og det går an å løpe uten piggsko. Det gir en deilig illusjon av vår, selv om snøskavlene enda er meterhøye.

Det fine med å begynne å løpe er at man ikke trenger all verdens med utstyr. En eller annen form for vindtett treningsjakke og bukse, langt ullundertøy, lue og hansker holder på den kaldeste tida av året. Men sko må man ha. Og når man har begynt å løpe mange ganger, blir det etterhvert noen par med sko. Nedslitte joggesko med flatklemte såler er ikke noe særlig for knær og hofter. Men nye sko bare for motivasjonens skyld har også forekommet må jeg innrømme. Dermed har jeg i skrivende stund både vanlige asfalt-sko, sko med pigger for bruk på vinteren, “fothansker” av typen Five Fingers med tær og bare en helt tynn såle som beskyttelse mot underlaget, og mellomtingen Nike Free som har mindre tykk såle enn de vanlige asfaltskoene mine. Det burde holde en stund, om en ikke til å løpe hele veien rundt jorda.

20170902_200302

Noen ganger trenger man litt motivasjon. Hvis man ikke skal kjøpe nye sko hver gang man begynner å løpe kan man for eksempel løpe og kjøpe seg lørdagsgodt… (c) Ingrid M Kielland

Skoene har nok derimot reist et godt stykke på egen hånd, før jeg fikk dem. Nike er kanskje et av de transnasjonale selskapene som har fått virksomheten sin mest belyst de siste årene, både gjennom Naomi Kleins No logo, og av mange andre journalister og samfunnsforskere. Noen analyser kan finnes her og her.

Transnasjonale selskaper er selskaper som driver eller organiserer økonomisk virksomhet i mange land. Hovedkontorene befinner seg som regel i enten USA, Europa, Japan eller etterhvert også Kina. Ofte foregår også forskning og produktutvikling i nærheten av hovedkontoret, eller i nærheten av de viktigste markedene. Men selve produksjonen av varen, fra råvareproduksjon til produksjon av deler til ferdigstilling av produktet, er som regel outsourcet til land som har god tilgang på billig arbeidskraft og færre arbeidsmarkedsreguleringer enn hovedkontoret. En sko som Nike Free har sannsynligvis blitt utviklet ved Nike´s hovedkontor i Boston. Råvarene til skoen – bomull, pvc og andre materialer – kjøpes inn fra ulike steder i verden, avhengig av hvor man kan få lavest pris. Selve skoproduksjonen har blitt flyttet flere ganger i løpet av de siste tiårene. Fra Japan, til Kina, til Vietnam. Deretter havner skoene på et sentralt varelager, sannsynligvis i Kina. Og derfra sendes de ut i verden, både til egne Nike-eide butikker i storbyer verden rundt, og til andre butikker. For eksempel G-Sport. Da jeg kjøpte skoene på bildet over i Tromsø for to år siden hadde de med stor sannsynlighet allerede reist over flere kontinenter. Jeg tror ikke jeg klarer å slå den distansen med dem på føttene, uansett hvor mye jeg sliter på dem.

Transporten av alle varene vi kjøper og klimagassutslippene som følger av dette er som tidligere nevnt én god grunn til å redusere forbruket vårt. Hvis vi kan løpe litt lenger med hvert skopar før vi bytter det ut, kan færre sko reise halve jorda rundt på vei til føttene våre. Dét er jo også en fin løpemotivasjon.

PS. Jeg har fått flere tips om bivokspapir som alternativ til plastinnpakning, og også spørsmål på Facebook om jeg har testet det. Jeg har ikke prøvd enda, men målet er å gjøre et lite eksperiment med det i helga. Fortsettelse følger…

Begavet

Jepp, det var en baktanke med tittelen på forrige innlegg. Jeg har nemlig ikke bare gått på små fjelltopper i påsken. Jeg har hatt bursdag også. Det fine med å ha bursdag i påsken er at hele familien var samlet på vår og mine foreldres hytte som ligger ved samme vann, og dermed fikk jeg familiebursdag og flotte gaver fra både mann, barn, søsken, svigersøsken og foreldre. Jeg er en heldiggris!

En av fordelene med å ha bursdag mens man har kjøpefri er at man kan ønske seg ting man virkelig trenger. Jeg hadde ønsket meg hodelykt, siden den jeg hadde fra før døde da ledpæra hadde brukt opp sin levetid. Det gikk rett og slett ikke an å skifte pære! Sånt synes jeg egentlig vi trenger et lovforbud mot. Det burde alltid være mulig å bytte ut slitedeler i produktene. Det viste seg dessverre at det ikke var lett for de som skulle gi meg gave å finne hodelykt med utskiftbar pære heller. Til gjengjeld fikk jeg en lykt med oppladbart batteri, og en uten. To hodelykter altså. Da kan jeg ha en hengende på hytta, og en hjemme, og det er perfekt. (Surrehue som jeg er ender jeg sikkert opp med å ha begge to hjemme og ingen på hytta, eller omvendt, før eller senere, men den tid den sorg.) Jeg fikk også bøker, som alltid er velkomne, og en fin ny ullskjorte som var spesielt velkommen etter en uke i samme ullundertøyet på hytta…

Og så fikk jeg noen veldig fine kjøpefrie gaver. Blant annet fruktnett (for plastfrie handleturer), noen smarte pakkeposer som giveren hadde reddet fra en søppelkontainer, fint restaurant-besøk og et arvesmykke. Og min brors nye kjæreste hadde laget kjempegod hjemmelaget granola til meg. Bursdag i påsken gir også mulighet for praktisk og gjenbruksbar gaveinnpakning i form av påske-egg. 🙂

20180330_212251

PS: Den aller fineste bursdagsgaven fikk jeg én dag på forskudd, da begge ungene mine på eget initiativ ville ha med seg mamma på fjelltur.