Alder er bare et tall

Jeg er veldig glad i de nye smale lysløypeskiene mine, men når jeg er på hytta og skal gå i ujevne skuterspor eller tråkke egne spor i nysnøen, og ikke minst når jeg skal renne ned fra snaufjellet mellom steinete partier og over is, er jeg enda mer glad i fjellskiene mine. De har stålkanter, er brede og tunge, og i stedet for integrerte feller har jeg mange år med inngrodd klister som fungerer nesten på samme måte. 😉 Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror at jeg må ha fått dem til jul eller bursdag den vinteren jeg fylte 13. Det vil si at de er 28 år gamle i år. Nesten retro, men ikke helt, snarere sånn 80-talls-harry. Men de funker! Og så lenge de gjør det tenker jeg at de skal få være med meg videre på mine ikke så veldig ambisiøse fjellturer. Vi har mange gode minner sammen, disse skiene og jeg. Håpet er at det skal bli enda flere den neste uka! God påske, alle sammen!

20180321_171143

Kjøpeutglidninger

Det er vanskelig å bevege seg gjennom hverdagen uten å bli pådyttet kjøpemuligheter. Men der hvor reglene er entydige er det lett å navigere. Jeg klarte fore eksempel lett å gå forbi tilbudskassene på sportsbutikken da jeg skulle hente de nypreppa skiene mine forleden dag. I matbutikken grublet jeg litt på om jeg skulle kjøpe meg en bukett tulipaner. Blomster har jeg definert som forbruksvare, og dermed “lov”. Men så droppet jeg tulipanene, og kjøpte i stedet en grønnplante. All good, egentlig, og mer varig enn avskårne blomster. Det eneste problemet var at denne planten kom med krukke inkludert, så da hadde jeg plutselig kjøpt en blomsterkrukke. Jaja, spist er spist, og planten var til gjengjeld ikke pakket inn i plast, så kanskje jeg kan definere krukka som emballasje. Og så fikk jeg meg et fint lite tre, og jeg trengte noe grønt å titte på når hele verden utenfor plutselig ble i svart-hvitt.

20180302_132731

Det nye lille “fiken-ginseng”-treet står på en skjenk som jeg har arvet fra mine foreldre, og de fra mine besteforeldres hjem. Skjenken ble laget av en møbelsnekker i Trondheim da besteforeldrene mine giftet seg, det må ha vært på 1930-tallet. Noen få år senere ble lakken på toppen ødelagt av en litt for ivrig plantevanner mens besteforeldrene mine var på ferie. Derfor har den stått mange år i forskjellige kjellere. Jeg har tatt den frem i lyset igjen, fordi jeg synes den er praktisk og solid og riktig pen, til tross for vannflekkene. Eller kanskje på grunn av dem – det er morsomt å ha møbler med en så gammel historie knyttet til seg.

Det er mange som kommenterer på Facebook og forteller om sine kjøpestopp-erfaringer. Jeg ble inspirert til å ta tube-oppklippinga videre, og har nå også strukket tannkremen tre dager lenger enn forventet på den måten. Sånt er så smått at det ikke engang kan kalles babyskritt. Men likevel.