Mer der det kommer fra

Da jeg fortalte venner og kollegaer om kjøpestopp-forsettet mitt var det ingen som ble spesielt bekymret for at jeg ikke skulle klare å la være å kjøpe meg nye klær, eller sko, eller stæsj. Derimot var det én ting som ingen hadde noen tro på. Som den ellers alltid optimistiske og snille Ellen (ordførerens høyre hånd) sa det: “Skal du ikke kjøpe garn heller, liksom? Det klarer du ikke, ha ha!”

Jeg har tydeligvis et visst image som garnavhengig. Kanskje ikke så rart, siden en av yndlingsstrategiene mine for å håndtere mange og lange møter er å finne frem strikketøyet og gi meg selv en opplevelse av å faktisk produsere noe mer konkret enn vedtak og uttalelser. Heldigvis trenger ikke kollegaene mine å være bekymret for at jeg skal bli plaget av garnabstinenser med det aller første. Jeg har litt å ta av.

Garnlageret mitt per 1. januar besto av litt mer enn 4 kg garn, sortert i blant annet sokkegarn, finull, alpakka og ikke minst mer enn 1 kg assortert britisk kvalitetsgarn innkjøpt på ferie i fjor sommer. Det er litt av hvert å ta av, med andre ord.

20180110_201316

(c) Ingrid M Kielland

I tillegg har jeg to unntaksregler som kan komme til anvendelse. For det første er det lov å kjøpe gaver. Det inkluderer garn som skal brukes til å strikke gaver. Dette unntaket kommer jeg til å bruke snart, siden jeg har en viktig bursdagsgaveplan som ikke kan løses med det som finnes i kassen. For det andre får jeg lov til å gjøre et kjøpestopp-unntak for ferieminner i sommer. Det kan også fort komme til å bety garn. På den andre siden, det kan gå litt sport i å prøve å tømme denne kassen i løpet av året. Hvis jeg skal klare det må jeg begrense meg selv. Kollegaene mine har tydeligvis liten tro på meg på dette området, så det hadde jo vært morsomt å overraske dem. The game is on!

Hva er en gave?

Da mannen min skulle dele blogginnlegget mitt om kjøpefri på Facebook gjorde han det på denne måten: “Det blir nok ikke noen bursdagsgave på meg i år. Ingrid har innført innkjøpsstopp. Men kanskje hun kan strikke noe…?” 

Mannen min er glad i å gi gaver, og glad i å få. Gaver er en viktig kulturell praksis. Gaver er en måte å knytte bånd, styrke relasjoner og vise at man bryr seg om mottakeren. Bursdagsgaver kan kanskje tolkes som en måte å si at man er så glad for at bursdagsbarnet finnes at man vil gjengjelde det med å gi en gave. Men hva gjør en gave til en gave? Hva er en god nok gave?

Jeg er glad i å strikke, og jeg gir ofte bort strikkede gaver. Men av en eller annen grunn tenker jeg alltid på strikkede gaver som ikke helt fullgode i seg selv (med mindre det er noe stort, som en genser). Hvis jeg gir bort en strikket gave prøver jeg derfor ofte å supplere med noe annet, og da aller helst noe som er kjøpt, noe som koster penger. Strikkede gaver koster jo også penger, i form av garn, og ikke minst massevis av tid, men det teller liksom ikke. Det er akkurat som om den strikkede gaven er en usynlig del av det mentale “gaveregnskapet”. Dette gjelder ikke i alle sammenhenger. En strikket barselsgave eller vertinnegave tenker jeg alltid på som god nok alene, men når jeg skal gi bursdagsgaver eller julegaver til familiemedlemmer sliter jeg med å føle at et par sokker er nok. Det rare er at jeg selv blir kjempeglad for å få strikkede gaver, for eksempel når jeg får håndstrikkede votter fra gudmoren min til jul. Men altså, mine egne strikkede gaver har en tendens til å devalueres i hodet mitt.

I dag har mannen bursdag. Og jeg har strikket noe. Et par tynne ullsokker, en lue og et par hansker. Lua og hanskene matcher ullgenseren som han fikk i forsinket bryllupsdagsgave fra meg i sommer. Sokkene er strikket i selvstripende sokkegarn fra West Yorkshire Spinners, kjøpt da vi var på ferie i Cambridge i sommer.

20180209_193015

(c) Ingrid M Kielland

Da jeg skulle pakke inn gavene i går fikk jeg litt panikk. Det var ikke godt nok. Jeg tenkte at jeg måtte supplere med noe, i det minste noe dyr kaffe og konfekt. Så tok jeg meg i det. De hjemmestrikkede gavene har “kostet” meg kanskje 40-50 timers strikketid. Omregnet til sånn omtrentlig timelønn vil det si at de er ti ganger så dyre som de gavene jeg har kjøpt fra ungene våre. Det er uansett en meningsløs sammenligning. Poenget er at jeg har sittet med garn og pinner og laget noe til han, for å symbolisere hvor mye han betyr for meg og at jeg er glad for at han er til. Og for at han holder ut med meg, til tross for at han blir brukt som litterær stråmann, eller  “den skeptiske badboy´en i bloggen” som han selv påpekte nylig.

Og han ble glad for dem. Gratulerer med dagen, kjære!

20180210_101412

Kjøpefri på handlesenter

Dagens utfordring: Tur på Jekta, det største handlesenteret i regionen, uten å bryte kjøpestopp-reglene. Det betyr ingen snoking i klesbutikkene, ingen tur innom tebutikken for å se etter en fin kopp eller en ny matboks eller noe annet artig stæsj, ingen nye ullsokker bare fordi de var på tilbud, og heller ingen unødvendige hyggekjøp til ungene som de ikke trenger akkurat nå. Men bursdagsgaver er lov. Jeg er ikke så veldig glad i å være på kjøpesenter, men sene ettermiddager utenom førjulstida er som regel levelige, også i dag. Det gikk jo dessuten mye raskere når man ikke “bare” skulle innom den og den butikken hvor man egentlig ikke skal kjøpe noe men ender opp med å gjøre det likevel. Datteren min og jeg var flinke, og fant raskt de gavene vi skulle ha, kjøpt mer eller mindre etter Alf Prøysen-prinsippet “og at det er en nyttig ting kan ingen komme fra!” Jeg håper at mottakerne blir fornøyde. 🙂 Og så belønnet vi oss selv med å kjøpe litt sushi til middag. Vi liker sushi begge to, og noen ganger blir det take-away. Da ender man opp med store mengder plastemballasje i søppla. Sånn sett er det mye lurere å spise på kjøpesenteret. Det eneste søppelet som ble produsert da var engangs-spisepinnene vi brukte. Oppdrag utført!

Lystprinsippet

“Hva har jeg lyst på? Er det noe jeg kan kjøpe som kan gjøre meg glad i dag?”

Det kan være mange ulike grunner til å kjøpe ting, men en av dem er ofte jakten på gode følelser – en opplevelse av lyst. I fjor vår hadde jeg en periode der jeg var såpass nedstemt og sliten at jeg opplevde at jeg ikke hadde lyst til eller på noen ting. Jeg husker at jeg gikk gjennom Jekta kjøpesenter og lurte på om det var noe jeg hadde lyst på – og måtte konstatere at nei, det var virkelig ingenting jeg kunne kjøpe som ville gjøre meg glad. I den perioden var det som gjorde meg lettest til sinns å være ute i naturen, og særlig ble jeg glad av å se på fugler og blomster. Siden de sistnevnte er lettere å fange enn de førstnevnte tok jeg mange bilder av blomster.

20170626_224006

Etter at humøret mitt gradvis lettet merket jeg at det var lettere å svare på spørsmålet om hva jeg hadde lyst på. Jeg oppdaget at det var mange ting jeg hadde lyst på, og jeg bestemte meg for å kjøpe dem rett og slett for å feire at jeg hadde lyst. Sånn fikk jeg meg en stilig turkis regnkåpe, en yogamatte av ull og garn til å strikke en fin rød kjole til jul. Ting som jeg hadde lyst på, og som har gitt meg mye glede, både fordi jeg fortsatt synes de er veldig fine og fordi de symboliserer noe viktig for meg – følelsen av å ha lyst på noe.   Men etterhvert oppdaget jeg at det fort skled over i at jeg kjøpte flere ting enn jeg hadde tid til å glede meg over, ting jeg egentlig verken hadde bruk for eller så veldig lyst på. Et liv der man aldri skal unne seg noe ekstra og bare tenke på hva som er strengt nødvendig kan bli veldig tomt. Målet med å ha et kjøpefritt år er å finne glede gjennom ting som ikke kan kjøpes – og kanskje også kjenne ordentlig etter hva jeg har lyst på, og hvorfor.

En av de som har gått opp løypa før meg skriver i New York Times at hun lærte seg å bruke tid for å finne ut om følelsen av å ha lyst på noe var varig eller bare et blaff. Ofte erfarte hun at etter noen dager eller uker følte hun ikke lenger behov for den nyeste fitbit´en eller hva det nå enn var som rett før hadde vært så fristende. Selv har jeg laget meg en liten ønskeliste i notatboka mi, hvor jeg skriver opp det jeg ønsker meg. Det er en slags glede i det også, å kjenne at jo, jeg har litt lyst på nye, lettere fjellsko eller mohairgarn til å strikke meg en sånn lekker genser som jeg har sett på instagram. Samtidig går det helt fint an å klare meg uten, i alle fall for øyeblikket. Og så kan jeg glede meg til å gå fjellturer til sommeren i de gamle skoene jeg har, og til å strikke andre ting med det garnet jeg har liggende. Hvis jeg fortsatt har lyst på en sånn mohairgenser etter at jeg har brukt opp alt det gamle garnet skal jeg vurdere å kjøpe meg mohairgarn. Men det ville ikke forundre meg om jeg innen den tid har funnet noe nytt som jeg har enda mer lyst på…

 

 

 

 

Fri fra plasten?

Kan vi ta fri fra plastposene? Mannen var skeptisk da jeg fortalte at jeg hadde sydd brødposer av stoff. Hvordan gikk det?

20180128_191807

Funker hjemmesydde brødposer like bra som plastposer? (c) I.M.Kielland

Det store og økende plastproblemet i verden er i stor grad knyttet til forbruk. Plast er både vare og innpakning, og fordi det er billig og lettvint finnes det nesten “overalt”. Det å kutte ned på eget forbruk er derfor en god måte å redusere plastavfallet. Men også mat og hygieneprodukter har store mengder plastinnpakning. En liten overtidsmiddag tidligere i uka, i form av kald havregrøt på kontoret, resulterte for eksempel i masse plastsøppel: Plastbeger, plastskje og plastlokk. Å redusere på plasten krever både planlegging og bevissthet. Og så må vi ha gode alternativer. Hjemme hos meg bruker vi for eksempel veldig mange plastposer for å pakke inn maten og dermed unngå matsvinn som følge av inntørket ost eller dvaske grønnsaker. Og så baker vi brød, som havner i plastposer i fryseboksen, sammen med plastbegre med middagsrester.

Så hva er alternativet? Jeg gjorde en liten research på nettet og kom frem til flere oppskrifter på hjemmesydde brødposer. Her er ett eksempel, fra bloggeren Spøtis. Mens søndagens brødbakst sto og hevet på benken fant jeg frem en stoffrest fra noen gamle gardiner i skapet, rester av julebånd og skred til symaskinen. I det jeg satte meg ned for å sy kom jeg på at jeg hadde noe feil på maskinen sist jeg brukte den. For tre år siden. Og så kom jeg på at jeg faktisk hadde hatt den på reparasjon, så den virket. Hurra. Nå som jeg vet det kan jeg jo bruke den igjen snart.

 

Resultatet av et par timers arbeid var tre brødposer. Fine å se på, men funker det? Mannen var veldig skeptisk da jeg fortalte han om prosjektet. Han mente brødet ville bli tørt. Nå har vi testet det, og konklusjonen er at brødet holder seg minst like fint i en gjenknyttet stoffpose som i plastpose. Så da blir det å sy flere poser til helga. Tre brød er nemlig alt for lite til å klare oss gjennom en ukes brødspising. Og så skal jeg spekulere på andre gode alternativer til å bruke plast. Som en klok 77-åring sa det i Aftenposten denne uka, så klarte man seg jo helt fint før i tida uten plast til alt.

 

Frihetsfølelsen

“He who knows that enough is enough will always have enough.”
Lao Tzu

Fire uker inn i det kjøpefrie året merker jeg at det funker. Det føles befriende å ikke trenge å lure på om det er noe jeg trenger å kjøpe. På skitur i lysløypa i dag kjente jeg sola i ansiktet og tok meg i å nynne på Tre små kineseres gjennombruddshit 365 fri. Sangen handler egentlig om ufrivillig frihet i form av arbeidsløshet, og den dobbeltheten er en grei påminnelse. Det er stor forskjell på å velge å ikke kjøpe noe, og å ikke ha noe valg. Jeg er veldig klar over at jeg er privilegert. Bloggen 365fri skal handle om denne privilegerte friheten, og om jeg klarer å holde på den i et helt år?

20180127_115100

Å gå på ski med sola i ansiktet føles fantastisk etter to måneders mørketid. (c) Ingrid M Kielland

Tanken på et kjøpefritt år har kommet fra mange steder. Det er ikke noen ny idé, og det finnes både bøker, blogger, avisartikler og andre slags innlegg på internett, både på norsk og engelsk om konseptet. Begrunnelsene kan være alt fra å spare penger til å spare miljøet. For meg er det først og fremst det siste. Når jeg vet at forbruksveksten er mer enn jorda kan tåle, og ønsker at det skal tas politiske grep for å gjøre noe med det, føltes det etterhvert meningsløst å ikke begynne med meg selv. Søsteren min har gjennomført to (kortere) perioder med kjøpestopp tidligere. Frihetsfølelsen hun fortalte om var noe av det som tiltalte meg. Etter å ha kjent på at jeg virkelig har alt jeg trenger av klær, utstyr og ting begynte tanken på å gjennomføre et kjøpefritt år å vokse. Det er ikke det at jeg handler så mye, mener jeg selv. Det er bare det at jeg strengt tatt ikke trenger mer, og jeg trenger heller ikke å bidra mer til overflodssamfunnet enn jeg allerede gjør. Det føltes likevel skummelt å skulle bestemme meg for noe sånt, og vanskelig. Og hvorfor gjøre så mye ut av det, hvorfor si det høyt, hvorfor lage en blogg? Først og fremst for å forsterke beslutningen. Er det sagt, så er det virkelig.

Et råd jeg har fått fra flere er å ha noen tydelige og enkle regler. Mine er: Jeg skal ikke kjøpe nye klær, nytt sportsutstyr eller nye ting til meg selv. Hvis noe jeg har blir ødelagt skal jeg primært forsøke å reparere det (det er lov å kjøpe reservedeler), eventuelt prøve å kjøpe nytt via bruktsalg. Det er lov å kjøpe ting som ungene mine trenger (klær, utstyr), hygieneartikler, forbruksvarer (lys, servietter o.l.), blomster, fotobøker og gaver – men jeg skal alltid undersøke muligheten for å bruke noe jeg har fra før eller kjøpe brukt først. Det er også lov å gjøre langsiktige investeringer dersom de er strengt nødvendige og/eller miljøvennlige. Av førstnevnte type er materialer til å bygge rekkverk til verandaen på hytta, av sistnevnte er ny rentbrennende peis. (To mulige unntaksregler: Jeg vurderer å åpne for å kjøpe noe til meg selv i sommerferien, og å kjøpe garn på visse vilkår – mer om det senere.)

Å bruke det jeg har

Snart fire uker ut i det nye året merker jeg at det er ganske fint å skulle unngå å kjøpe ting. I stedet for å lure på om det er noe jeg trenger (ny kjole, nytt ullundertøy, ny designerdings til huset) lurer jeg på hva jeg kan gjøre med de tingene jeg allerede har. Er det en kjole i skapet som jeg ikke har brukt på lenge? Kan jeg finne ut av de ulike funksjonene på systemkameraet mitt? Kjøpestoppen omfatter egentlig ikke forbruksvarer som stearinlys og servietter, eller hygieneartikler som ansiktskrem og sjampo, men jeg blir opptatt av å bruke opp det jeg har før jeg kjøper noe nytt. Det går litt sport i det. Hvor lenge kan jeg egentlig klare meg med den teen og sjokoladen jeg allerede har i huset? Ganske lenge virker det som. Det skyldes naturligvis også at det ble kjøpt inn altfor mye til jul. Hvorfor får jeg følelsen av at butikkene skal være stengt i en måned når det nærmer seg julaften? Jeg hamstrer sjokolade, pålegg, mandariner og smør (husker dere smørkrisa?) – hvert år! Og hvert år sier jeg til meg selv at jeg skal kjøpe mindre til neste år.

Forrige helg tok jeg opp kassen med mandariner som jeg kjøpte før jul. Den var halvfull. Noen mandariner måtte jeg kaste fordi de var blitt dårlige. Men de andre vasket jeg, skar opp og kokte marmelade av. Det ble mye marmelade… Noe havnet i fryseboksen, og noe fylte jeg i de fineste glassene jeg kunne finne i glassresirkuleringsposene på boden. Det ble et par gaver av det også. Oppskriften fant jeg her: https://www.godt.no/#!/oppskrift/1531/klementinmarmelade-med-vanilje