Togreisen er målet

Jeg er i Trondheim i dag, og kan krysse av et nytt “19 mål for 2019”-mål på lista mi. Jeg har nemlig reist hit med tog. Når man bor i Tromsø er ikke det noen selvsagt ting, så for meg er det litt sånn at togreisen er et mål i seg selv.

Tog i midnattsol. (c) Ingrid M Kielland

Som tidligere nevnt: Jeg elsker tog. Ikke bare fordi det er den mest miljøvennlige måten å reise langt på (i alle fall når toget er elektrisk), men også fordi toget beveger seg passe fort gjennom landskapet, i et tempo og en rytme som gjør at kroppen fortsatt henger med. Jeg liker lyden av toghjul mot skinnene, dunkingen i toget, og ikke minst elsker jeg å sove på toget. Følelsen av å strekke seg ut i rent hvitt sengetøy etter en lang dag på reise med bil, buss og ferge gjennom Sør-Troms og Nord-Nordland er så god. Og å legge seg til denne utsikten!

Utsikt fra sovevogn 11. (c) Ingrid M Kielland

Selv om målet nå er krysset av på lista, har jeg fortsatt flere togreiser foran meg i år, både returdelen av denne jobbreiser og en feriereise. Og kanskje blir det noe i høst også? Heldigvis er det stadig flere som stiller spørsmålstegn ved den hemningsløse flybruken i universitetssektoren og på fritida vår. Jeg er ikke tilhenger av flyskam, for noen ganger er reisene nødvendige og flyet eneste mulige alternativ. Men flybevissthet synes jeg vi skal ha, sånn at vi ikke flyr mer enn vi virkelig trenger. Også synes jeg altså vi skal dyrke togkjærligheten. Elektrifisering av Nordlandsbanen, flere sovevogner og ikke minst bygging av Nordnorge-banen er alle sammen nødvendige investeringer i den kjærligheten.

Ikke akkurat fast fashion

Et av mine 19 mål for 2019 var å sy, eventuelt sy om, et klesplagg til meg selv. Jeg kan egentlig ikke sy. Det vil si, jeg kan sy sånn omtrent rette sømmer på en symaskin, og det har jeg brukt til å sy en del gardiner opp gjennom årene, noen brødposer og et par ting til. Men jeg har aldri sydd klær, og det er noe jeg har hatt lyst til å lære meg.

Det er mange grunner til å kunne sy sine egne klær. For det første gir det jo muligheten til å ha noe helt unikt som ingen andre har. For det andre kan man lage klærne akkurat sånn som man selv vil ha dem. For det tredje er det å sy egne klær en måte å løse en rekke etiske og økologiske problemer knyttet til måten klesindustrien fungerer i dag. Mesteparten av de klærne vi kjøper i Norge er produsert i lavkost-land i Asia under arbeidsforhold som er preget av dårlig sikkerhet, lange dager, lite frihet for arbeiderne og lave lønninger. I tillegg produseres det altfor mye klær i forhold til hva som er bærekraftig. Klesindustrien står for 8 % av verdens klimagassutslipp, i følge FN. Hvis vi blir flinkere til å sy om og tilpasse klær som vi allerede har hengende i skapet, eller klær vi får kjøpt brukt, kan det bidra til å redusere overforbruket av klær. Det samme gjelder hvis vi syr klær av gjenbrukte tekstiler. Selv klær sydd av nye tekstiler vil antagelig bidra til redusert forbruk samlet sett, siden ting vi selv har laget neppe skiftes ut i like høyt tempo som noe vi har kjøpt på salg som egentlig ikke passet men som var billig.

Men hvordan komme i gang? Etter å ha tenkt litt gjennom hva jeg har og hva jeg trengte kom jeg fram til at en ting jeg virkelig ønsker meg er ei ny sommerbukse. Mønster hadde jeg allerede – det ble kjøpt inn for 15 år siden, så drømmen om å sy klær har jammen fått lov til å modne lenge. Stoff til buksa fant jeg i skapet med gamle duker og sengetøy – en hvit vevd bommullsduk med et diskret blomstermønster i veven. Duken kommer fra besteforeldrehjemmet mitt, og hadde attpåtil et håndsydd monogram i hjørnet. Det føltes nesten for galt å skulle ødelegge den for å sy bukse, men på den andre siden har den ikke vært i bruk på veldig mange år, blant annet fordi den hadde noen merker i kantene og små skjønnhetsfeil. Dermed bestemte jeg meg for at duken skulle bli mitt første prøveprosjekt.

Etter å ha tegnet av mønsterdelene på matpakkepapir og markert dem på stoffet var jeg klar for å klippe i duken. Det var kanskje den aller skumleste delen av hele prosessen. (c) Ingrid M Kielland

Jeg brukte mesteparten av søndagen, og tre påfølgende kvelder til å sy buksa. Det kan med andre ord absolutt ikke kalles fast fashion. Til gjengjeld var det ikke så vanskelig som jeg hadde trodd. Mønsteret fra danske Onion var for nybegynnere og ganske greit å forholde seg til, bortsett fra at jeg måtte gruble litt på noen av de danske ordene. Noen skjønnhetsfeil ble det, men langt fra så ille som jeg hadde fryktet, og sprettekniven måtte bare frem én gang.

Monogrammet fra hjørnet av duken tok jeg vare på og brukte som merkelapp helt til slutt. (c) Ingrid M Kielland
Ferdig bukse. Mål oppnådd! (c) Ingrid M Kielland

Lenker:

19 frigjørende mål for 2019

Det med å sette seg konkrete mål for å oppnå endringer en ønsker seg i livet er noe som appellerer til meg. Hele denne bloggen handler jo nettopp om målet om å ha et kjøpefritt 2018. Ved inngangen til 2019 valgte jeg en litt annen variant. Etter inspirasjon fra den amerikanske forfatteren og podkasteren Gretchen Rubin (hun har bl.a. skrevet boka The Happiness Project) satte jeg meg 19 små mål for ting jeg skulle gjøre eller oppnå i løpet av 2019. Målene varierer en god del både når det gjelder form og innhold. Felles er at de handler om å realisere ting som er verdifulle for meg. Og på den måten blir de også frigjørende – de får meg til å ta fri fra det jeg ikke vil og heller fokusere på det jeg vil gjøre med tida mi. Jeg har tenkt å dele litt mer om disse målene i noen innlegg fremover.

Et av målene mine var å bruke opp garnlageret mitt. Selv etter et helt år med kjøpefri hadde jeg nesten to kilo med restegarn ved inngangen til 2019. Egentlig er det jo kjekt å ha litt garnrester liggende, til stopping av sokker og andre små reparasjoner for eksempel. Men nå bestemte jeg meg for at jeg skulle bruke opp ALT før jeg skulle kjøpe noe nytt. Vitsen var å utfordre meg selv til å være kreativ og finne på nye måter å sette sammen farger og garnkvaliteter. Målet ble nådd i løpet av mars. Her er noen av de aller siste tingene jeg strikket av de minste restenøstene:

Sokker, votter, et stripete sjal og til slutt noen nye ruter til sokkegarn-lappeteppet mitt. (c) Ingrid M Kielland

Et annet mål som hang sammen med å målet om å bruke opp restegarnet, var å hekle et teppe med såkalte bestemorruter. Mannen har et sånt teppe som han har arvet fra sin bestemor, og det er veldig flott. Jeg har lenge hatt lyst til å lage noe lignende, men det er jo et stort prosjekt. Hekling er heller ikke noe jeg har mye erfaring med, men nettet er fullt av opplæringsvideoer og jeg fant det jeg trengte for å sette i gang. Bestemorruter er velegnet til å bruke opp rester, og jeg valgte å gi litt blaffen i etablert visdom om hvilke farger som passer sammen eller ikke. Jeg brukte rett og slett alt jeg hadde som var i omtrent riktig garnkvalitet (mellomtykk ull) og heklet i vei til jeg hadde 150 ruter. Da var garnlageret tomt, og for å hekle det hele sammen fikk jeg fire hesper med lysegrått ullgarn i bursdagsgave fra foreldrene mine. (Jeg har blogget litt om prosessen med teppet tidligere også, her og her.) I løpet av påskeferien ble jeg ferdig, og kunne nyte sola på hytteverandaen med akkurat et sånt tykt, deilig, litt fargekaotisk teppe som jeg hadde ønsket meg.

Ull er gull, med lammeskinn, ullteppe og nye ullsokker på pinnene, attpåtil med sauemønster. (c) Ingrid M Kielland

Strikke- og heklemål er selvsagt litt nerdete, og for mange sikkert nokså meningsløse å strebe etter. Men alle har sikkert noen hobbyer eller prosjekter som de gjerne skulle ha gjennomført. For meg er det å sette sånne prosjekter opp som et mål rett og slett et godt middel for å gjennomføre dem – og dermed gjøre mer av det jeg har lyst til. Flere mål følger.

Samle sammen, bygge opp

Alle de små restegarnsnøstene mine ble til 150 hekleruter. Alle de små rutene blir til et teppe. En rute av gangen. Det tar litt tid. Men nå er teppet stort nok til å varme meg mens jeg jobber videre med det.

På vei mot et lappeteppe. (C) Ingrid M Kielland

Det tar tid å endre samfunnet også. Men det skjer, bit for bit. Noen som spiser mindre kjøtt, noen som kjører mindre bil, noen som hopper av fast fashion-toget, noen som dyrker egne grønnsaker. Noen som velger annerledes. Noen som krever endring. Plutselig går det fortere. Det eneste som ikke hjelper er å gjøre ingenting.

Inspirasjon

Hvor kommer ideer fra? Som regel fra andre. Noen har tenkt noe, prøvd noe nytt, gjort noen nye erfaringer eller lest en bok som har lært dem noe – og så har de delt tankene og erfaringene sine på en måte som når meg via en samtale, et avisinnlegg, et bilde på Instagram eller et radioprogram. Noen ganger merker jeg inspirasjonen med det samme. Andre ganger er den som et frø som plantes og først lenge etterpå blir til en konkret tanke og kanskje til en handling.

Jeg tror det fineste komplimentet jeg kan få er å høre at jeg har inspirert noen. Det betyr at noe jeg har sagt eller gjort har fått en positiv betydning utover meg selv.

I helga hørte jeg en historie som inspirerte meg. Den handlet om å endre perspektiv. En familie på fire opplevde at de bodde trangt. De planla å bygge ut huset sitt. Eller flytte til en større nybygd leilighet. Begge deler var dyrt og tidkrevende, men hverdagen ville bli bedre med mer plass tenkte de. Likevel, planene tok tid og var slitsomme. En dag bestemte de seg for å prøve noe annet. De ryddet. De kvittet seg med ting de ikke lenger trengte, justerte lengden på noen møbler som tok for stor plass slik de sto nå, og plutselig hadde de mer plass der de var. De sparte bokstavelig talt et millionbeløp. Og de var kanskje mer fornøyde enn de ville ha blitt i et større hus med mer rot.

Selv bor jeg i et digert hus med masse boder og masse rot. Det er mye som kan være kjekt å ha. Likevel bør jeg nok se på noe av rotet med nye øyne. Men kanskje det aller mest inspirerende med denne historien er det med å bruke litt tid på å finne andre løsninger for å oppnå det man vil ha, i stedet for å prøve å løse det med å kjøpe noe nytt. Jeg tror kanskje det kan spare en for langt mer enn bare penger.

Hva gjør vi med flyreisene?

Det å reise med fly er en av de aller største bidragene til nordmenns klima-fotavtrykk. Nå vi vet at gjennomsnittsnordmannen og -kvinnen slipper ut 11,5 tonn CO2-ekvivalenter i året, og at én enkelt flyreise kan utgjøre mellom 0,5 til 1,5 tonn CO2 avhengig av hvor langt du reiser, så er det ingen tvil om at det å kutte ned på antall flyturer kan ha stor effekt. Likevel viser undersøkelser at de færreste av oss har lyst til å ofre flyturene. Også jeg, som ikke liker å fly, velger altfor ofte flyet. I vinterferien var jeg for eksempel i London med mann og ett barn. Jeg sjekket hvorvidt det var mulig å ta turen med tog i stedet for fly. Fasit var at vi med buss og tog fra Tromsø ville brukt 3 døgn hver vei – og da blir det ikke mye tid igjen av en ukes skoleferie. Så det ble flyet.

Påskeliljer i Hyde park – ikke uten dårlig klimasamvittighet. (c) Ingrid M Kielland

Den store klimabelastningen ved flytransporten er et stort paradoks. Samtidig som Norge setter seg ambisiøse klimamål fortsetter vi å bygge ut kapasiteten til flyene i form av flere rullebaner og større flyplasser. Det henger ikke på greip! Og sannheten er vel at vi er nødt til å gå i oss selv og gjøre noe med prioriteringene våre. Den eldste ungdommen vår på 16 år ble ikke med til London. Han tilbragte vinterferien hjemme i Tromsø sammen med besteforeldrene, fordi han ikke ville ta den ekstra flyturen. “Jeg trenger ikke å dra til London nå”, som han sa. Den svenske 16-åringen Greta Thunberg som har blitt berømt for sin skolestreik for klimaet sluttet å fly for flere år siden – og hun fikk foreldrene sine til å kutte ut sine flyreiser, ikke bare på fritida men også i jobbsammenheng. Ansatte på universitetene i Bergen og Oslo har krevd reduksjon i sine institusjoners flyreiser. Jeg lar meg inspirere av alle disse eksemplene – og særlig ungdommene. Det er på tide at vi voksne lytter.

Vi kan ikke fortsette å si at vi vil kutte i klimagassutslippene samtidig som vi lever som før. Målet mitt for resten av 2019 er å fly så lite som overhodet mulig. Det kan bety at jeg må avstå fra noen reiser som jeg ellers ville ha tatt, og at jeg må bruke lenger tid på de reisene jeg tar. Det kommer ikke til å bli enkelt, og det er ikke sikkert at jeg kommer ned i null. Det er heller ikke poenget. Det viktigste er ikke at én enkeltperson lever et perfekt utslippsfritt liv – men at vi alle sammen beveger oss i retning av mindre utslipp. Også mindre fly-utslipp.

Miljøvennlige kjøp?

Så hva slags innkjøp kan vi kalle “miljøvennlige”? Ett mulig svar er kanskje kjøp av produkter som hjelper oss å løse et miljøproblem. Det finnes mange produsenter og butikker som tilbyr økologiske og miljøvennlige produkter. Da jeg skulle avslutte kjøpefri-året mitt nå i februar bestemte jeg meg for å endelig kjøpe noe jeg lenge har hatt lyst på, nemlig en ny gjenbrukskopp og en ny matboks. Begge deler er miljøvennlige i den grad vi klarer å bruke dem til å unngå engangskopper og engangsemballasje. Ikke bare én gang, men mange ganger. Og da hjelper det kanskje at vi har fine alternativer?

Fjæratur med fin lunsj. (c) Ingrid M Kielland

Jeg kjøpte en Joco kopp av glass med silikonlokk og en Eco Brotbox i stål fra BeEcoshop. Etter noen ukers bruk er jeg godt fornøyd. Fordelen med glasskopp framfor plastkoppen jeg hadde fra før er at det blir mindre “plastsmak” av teen, og silåikonlokket sitter utrolig godt på. En ulempe er silikonen trekker til seg støv. Jeg har brukt en liten tøypose som emballasje til koppen i veska, og den har allerede vært med på reise til London (ikke særlig miljøvennlig!) hvor de fleste kafeer og kaffesjapper gir en ganske god rabatt til kunder som har med egen kopp. Dette bør vi få i Tromsø også! Matboksen er litt tyngre enn plastmatbokser. Til gjengjeld er den tett og veldig fin synes jeg. Jeg har også kjøpt en sånn guppy-vaskepose til den syntetiske klesvasken. Så langt har jeg ikke kommet helt inn i vanen med å bruke den. Der må jeg bare skjerpe meg.