Klar for skolestart

Det er noe litt magisk med høst og starten på et nytt studie- eller skoleår. Siden jeg jobber med lærerutdanning får jeg på en måte skolestart hver høst. Selv om jeg gjerne skulle ha hatt mer ferie er det fint å gå i gang med noe som føles nytt. Blanke ark og fargestifter til. I mange år har jeg pleid å kjøpe meg litt nye ting for å markere oppstarten. I år har jeg funnet en kjøpefri variant:

20180812_233208

En gammel skinnsekk kjøpt da jeg og familien min bodde i Sri Lanka på 90-tallet har fått nytt snørebånd. Termosen min begynner å bli litt bulkete og slitt, men skal helt klart bæres med videre sammen med keep-cup-en som jeg bruker for å slippe unna alle engangskoppene i kantina. Det fine rosa pennalet fikk jeg i bursdagsgave fra søsteren min for mange år siden. Etter å ha ryddet litt i diverse vesker og skuffer fant jeg mer enn nok av fine penner å fylle det med. Det eneste som er nytt er den svarte notatboka. Selv om det noen ganger føles som om tankene går i ring så nytter det ikke å gjenbruke fjorårets notater. Med en liten grønn notatbok til å skrive opp alle ukas gjøremål og huskelister er jeg forhåpentligvis klar til et nytt semester.

Helt rent, helt enkelt

Jepp, verdens miljøproblemer kan være ganske overveldende og uoverkommelige. Og neida, jeg mener ikke at den overordnede løsningen er at hver og en forbruker skal gjøre smarte grønne valg. Men det går faktisk an å gjøre veldig enkle grep som reduserer både plastforbruk og transportbehov, samtidig som vi sparer masse penger. For eksempel når vi velger hva vi skal bruke til å vaske oss med. Varmt vann og såpe, det må vi ha for å bli rene på hendene og ta knekken på bakteriene. Men hvorfor skal såpa komme innpakket i en stor plastflaske? Det siste året har jeg byttet ut flytende håndsåpe med et fast såpestykke i stedet. Oppsiden er at det varer, varer og varer. Ett såpestykke kan vare i minst et halvt år på badet hjemme, eller i årevis på hytta. Den flytende håndsåpa som koster omtrent like mye i butikken, varer kanskje en måned, maks. En av grunnene til det er at den viktigste ingrediensen i håndsåpa ser ut til å være… vann. Såpestykket gir deg mye mer såpe for pengene, og i tillegg mye mindre emballasje. Et såpestykke kommer vanligvis innpakket i en liten pappeske, eller kanskje til og med uten emballasje i det hele tatt. Den flytende håndsåpa kommer i en stor plastflaske, og selv om man kanskje er flink og kjøper refillposer så er det fortsatt en del engangsplast som går med. Transport av håndsåpe versus fast såpe er tilsvarende plasskrevende, vektkrevende og dermed utslippskrevende. Det burde være et enkelt valg. Den største nedsida ved såpestykket sånn som jeg ser det er at det kan bli litt grisete. Man trenger et godt såpefat som drenerer vekk vannet og lar såpa tørke mellom hver gang den blir brukt, og det fatet må gjerne vaskes jevnlig også. Men når det blir gjort ser det jo lekkert ut.

20180808_130431.jpg

Skummende håndsåpe med lavendelduft pynter opp på badet og reduserer plastavfallet på en gang. What´s not to like? (c) Ingrid M Kielland

I sommer har jeg også testet ut sjampo og balsam i fast form. Det syntes jeg virket skikkelig rart første gang jeg hørte om det. Jeg så for meg at det måtte være vanskelig å få nok skum til å vaske håret med fast såpe. Men shamposåpene fra Lush (produktomtale, men ikke spons!) fungerer veldig godt til hårvask. Det er bare å dra såpa over hodebunnen et par ganger, så er det masse skum og lett å vaske med. Balsamsåpa er litt seigere å dra ut i håret, men balsam skal jo heller ikke skumme, bare tilføre fuktighet og pleie til håret. I følge Lush skal en liten såpe vare like lenge som 3 250ml-shampoflasker. Jeg vet ikke om det stemmer, foreløpig har jeg bare brukt mine i halvannen måned, men de ser ikke særlig “oppbrukte” ut, så det virker sannsynlig. Tenk den forskjellen det utgjør i transportvolum og emballasje.

20180808_130313

En 50g shamposåpe og 50g balsambar versus 3 sjampoflasker og 3 balsamer. (c) Ingrid M Kielland

Nedsiden med fast shampo og balsam er at man må behandle dem pent for at de skal holde seg i fast form. Metallboksene som jeg kjøpte sammen med såpene for oppbevaring fungerer bra, men såpene bør egentlig tørke litt mellom hver gang de brukes, og da kan boksen bli litt for tett. Jeg har tatt mine ut av dusjen hver gang, og latt lokket være åpent en stund. Hvis de bare oppbevares i tett boks i dusjen blir det fort for fuktig. Ideelt sett trenger jeg nok en ekstra såpeskål til oppbevaring hjemme, men boksene er supre på reise. Det ser også ut til å være litt forskjell på konsistensen på de ulike sjampoene. De mer porøse typene “smelter” lettere, har det vist seg. (Testpersonene mine på 11 og 15 år er begge veldig fornøyde med sine sjamposåper, men de har blitt veldig myke og vil nok brukes raskere opp av den grunn.)

20180808_124634

Balsam og sjampo etter halvannen måneds bruk. (c) Ingrid M Kielland

Alt i alt er jeg likevel veldig fornøyd, og har planer om å teste ut også deodorant i fast form etterhvert.  Den enkleste måten å bli kvitt plastavfallet på er nemlig å ikke kjøpe det i utgangspunktet.

Mer om fast såpe versus flytende håndsåpe: https://insteading.com/blog/bar-soap-better-liquid-soap/

 

 

På tide å fylle minnekontoen – og fryseren

På lista over bra ting med Norge, kommer ofte allemannsretten ganske høyt opp. Med god grunn. Det er lett å glemme det når det er en selvfølge, men tenk så fantastisk det er at vi i Norge kan gå hvor vi vil i skog, fjell og myr, og høste av naturen mens vi er der. Helt gratis.

20180804_144131

Jeg har vokst opp med å plukke bær på høsten. De siste årene har det av ulike årsaker ikke blitt så mye tid til bærplukking. Heldigvis har jeg vært heldig og fått litt av gavmilde og flittige foreldre, men i år har jeg endelig fått fylt opp litt i fryseren selv. Det fine er at man fyller minnekontoen samtidig. Jeg har plukket blåbær og multer så langt. De førstnevnte finner jeg rett utenfor hyttedøra, de sistnevnte gikk jeg til fjells for å finne. Bonus ble en fin tur sammen med mamma, pappa og eldstesønnen min. 20180804_144108

Gjenbruk av plastemballasje er ikke alltid anbefalt, fordi det kan medføre smitte av farlige stoffer over i maten. Det er visstnok særlig bruk av emballasje beregnet på kalde matvarer til varm og fettholdig mat som kan være problematisk. Jeg håper og tror at de jeg har brukt fungerer greit nok til å fryse ned bær i. Det føles i alle fall litt mer meningsfylt med all den emballasjen hvis den kan brukes flere ganger. I det siste har jeg også begynt å bruke gamle syltetøyglass og lignende til emballasje. Det fungerer fint i fryseren også, men jeg passer på å ikke fylle glassene helt opp med væske, siden vann som kjent utvider seg i frossen tilstand. Hittil i år har jeg fylt opp 5 store (850 ml) yoghurtbegre med multer og diverse mindre beholdere med blåbær. Det er masse multer i fjellet enda, men den begynner å bli vel moden. Blåbærene er bare såvidt modne de plassene jeg har vært, og holder nok i mange uker til. Kanskje jeg får tid til å fylle flere glass før frosten kommer?

20180805_210853

Kjøpefrie tips til storbyferien

Storbyferie + kjøpefri = utfordring?

Shopping ser ut til å være en forventet del av storbyferien. Reisehåndbøkene har gjerne egne kapitler om hvilke butikker og handlegater man bør oppsøke, og hvilke kupp man kan gjøre. Og selv om jeg aldri har vært noen stor shopper, har det også vært en del av mine ferierutiner de siste årene å bruke feriereisene til å gå i butikker, kjøpe klær man ikke finner hjemme, bøker, garn eller artige suvenirer. Så jeg var litt spent på å reise på kjøpefri ferie til tre europeiske storbyer i år. (Faktisk hadde jeg tatt høyde for å kunne gjøre unntak for ferie-suvenirer da jeg skrev opp reglene mine for kjøpefrien i vinter.) Det viste seg heldigvis at det var lett å finne alternativer til shopping, også på storbyferie.

Tips 1: Begrens mulighetene for shopping når du pakker. Vanligvis pleier jeg å tenke at det er lurt med stor koffert med ekstra plass for ferie-innkjøp når jeg er på sommerferie. I år tenkte jeg motsatt. Siden jeg skulle reise med tog brukte jeg en nokså liten ryggsekk (45 l) på turen. Med ekstra løpesko, sandaler, treningstøy og annet tøy i sekken var det lite rom for utskeielser på handlefronten.

IMG_20180628_201145_813

Tips 2: Benytt muligheten til å kjøpe miljøvennlige alternativer til hygieneprodukter du uansett trenger. I Stockholm gikk jeg og 11-åringen amok i fine shampo- og balsamsåper fra Lush. Såpe er supert alternativ til klassisk shampo, særlig på reise. Det tar mye mindre plass, veier mindre og du slipper plastflaska. (Mer om det senere.) Etter å ha testet dem ut dro jeg tilbake til Lush i Berlin og kjøpte til 15-åringen også. Jeg kjøpte også ny hudkrem på turen, siden den gamle var tom.

Tips 3: Gå på stranda og kjøp en is i stedet for å gå i butikker. Da vi var i København bodde vi på Amager og brukte mye tid på den fantastiske strandparken de har laget der.

20180704_142153

Tips 4: Gå i bruktbutikker. I Berlin har de veldig mange bruktbutikker med alt fra gamle teserviser, barneleker, bøker, dataspill, plater og ikke minst klær. Det var masse morsomt å se på selv om man ikke skulle kjøpe noe. 11-åringen fant seg et brukt Pokemon-spill til Nintendoen, og 15-åringen gikk systematisk til verks i second-hand klesmarkedene. I en butikk drevet av Røde Kors fant han to nesten ubrukte jeans (en Levis og en Nudie) som ble solgt til kilopris. Selv så jeg masse fint men kjøpte ingenting. For jeg trengte jo ikke noe, og sekken var full.

20180710_142739

Tips 5: Kjøp mat. Vi bodde i leiligheter både i Danmark og Berlin, noe som ga mulighet for å sjekke ut de lokale matbutikkene. I Berlin bodde vi rett ved en avdeling av øko-supermarkedet Bio Company, og de hadde et imponerende utvalg av alle mulige varer. Vi testet ut mange ulike øko-bruser og øko-godterier i tillegg til brød, ost og yoghurt. I Danmark testet jeg ut utvalget i Too good to go-appen. Jeg kjøpte en forundringspose fra et lokalt bakeri, og hadde ventet meg fire boller eller noe sånt. Det jeg fikk var to brød og 12 wienerbrød! Det var altfor mye mat for meg og 11-åringen, særlig siden vi skulle reise videre dagen etter. Etter å ha tenkt meg om, og tatt mot til meg, stanset jeg et tilfeldig par på gata og spurte om de ville ha litt. De ble kjempeglade for et brød og noen wienerbrød. Husvertene tok også litt heldigvis.

20180704_202105

Tips 6: Det går an å vente utenfor butikken og gjøre noe annet mens de andre sjekker vinyl-utvalget. Strikke litt for eksempel.

20180706_153704

I tillegg er det jo såklart masse andre ting  å gjøre i storbyene enn å handle. Museer, tivoli, akvarium, sightseeing og joggeturer i parken for eksempel. Ingen grunn til å kaste bort tida i butikker.

Noen smeller? Kun én. 15-åringen og jeg forvillet oss inn på en Kusmi tebutikk som hadde salg, og kom i snakk med en fryktelig ivrig selger. Hun kunne ikke engelsk, og jeg kan ikke tysk, men det var veldig vanskelig å unngå å kjøpe noe etter at hun hadde forklart og dratt frem 15 forskjellige tebokser. Te er forsåvidt lov å kjøpe, men jeg hadde jo tenkt å bruke opp den gamle først. Nå står 400 gram nyinnkjøpt te og venter i den øverste hylla på kjøkkenet mens jeg fortsetter med å tømme det gamle just-in-case-lageret mitt. 😉

Ferie på skinner

Å reise er å leve. Men hvordan vi reiser betyr noe!

20180705_181609

Toget – en kjærlighetshistorie. (c) Ingrid M Kielland

For ei som har vokst opp i Tromsø, har tog alltid vært noe fremmed og eksotisk. Mine barndoms feriereiser foregikk enten med bil gjennom de nordsvenske skogene, eller med fly til pappas hjemby Trondheim. Toget var noe som suste forbi den nordsvenske campingplassen, som et fjernt tordenvær som ble borte igjen like fort som det kom. Interrailturen som 17-åring forandret verden. Via en busstur til Narvik lå plutselig hele Europa fremfor meg. Vi gikk på toget i én storby, og våknet neste morgen i en ny. Stockholm, København, Amsterdam, Paris, Berlin, Avignon, Venezia, Wien – den litt abstrakte ideen om Europa ble plutselig mer håndfast og tilgjengelig. Etter en lang dags tråkking gjennom smale gater, over torg og forbi kjente landemerker gikk vi på toget igjen og reiste videre til neste land. Det var en spennende måte å reise på, og lyden av toghjulene som hvinende for langs skinnene har blitt lyden av reise og utferdsglede for meg.

Men selv om jeg liker tog, så har de aller fleste reisene mine i livet foregått med fly. Delvis fordi det norske jernbanenettet stanser i Nordland, men også fordi fly er raskt, enkelt i den forstand at man kommer mer direkte fram til ett mål (og går glipp av alle de spennende stoppene underveis), og billig. Faktisk er det billigere å fly fra Tromsø til de fleste store byer i Norge og resten av verden nå enn det var da jeg var 17, samtidig som lønnsnivået har økt betraktelig. Så da er det ikke rart at folk flyr langt oftere og lengre enn før. Selv har jeg i løpet av de siste ti årene reist med fly årlig til Storbritannia, samt til Island, mange ganger til Spania, til Italia, Paris, Estland, København, Stockholm, Bergen, Bodø og Oslo. Noen av turene har vært jobbrelaterte, noen har vært med hele familien, og noen har vært helgeturer med Mannen. Det er to problemer med alle disse flyturene.

20180712_184617

Jeg liker ikke å fly! (c) Ingrid M Kielland

Det første er personlig: Jeg liker ikke å fly. Selv om jeg har flydd hele livet, og selv om jeg vet at det statistisk sett ikke er farlig å fly, så har jeg hatt noen opplevelser med kranglete landingshjul og en birdstrike med påfølgende røyklukt i kabinen. Angsten jeg følte på i disse situasjonene har satt seg i kroppen, og jeg blir urolig og engstelig av alle uventede lyder og bevegelser i lufta. Som det jo er en del av.

Det andre problemet med flyreisene er langt verre, og angår oss alle: Klimagassutslippene som følge av flytrafikk er økende, og i følge en studie publisert i det anerkjente tidsskriftet Nature utgjør turisme nå nærmere en tiendedel av verdens CO2-utslipp. Dette er verdt å tenke over. Vi nordmenn pleier ofte å unnskylde oss med at vi er så få, og i forhold til alle verdens milliarder så har det ikke så mye å si hva vi gjør. Men flyreiser er ikke jevnt fordelt mellom alle verdens folk. Det er et fåtall av verdens innbyggere som kan skryte på seg samme reiseportefølje som meg de siste tiårene. Og selv om noen av turene jeg har flydd på har vært mer eller mindre nødvendige jobbreiser, så er det mange av dem som har vært ren fornøyelse – en luksus som jeg og vi unner oss fordi vi har råd, men ikke noe som vi må. Det å droppe én eller flere lange flyturer er på mange måter det enkleste og mest effektive hver og en av oss kan gjøre for miljøet. Likevel er ikke nordmenn særlig villige til å gi opp flyturene. I følge en undersøkelse gjort av NHO vil bare 17 % av oss redusere sine flyreiser for å bidra til et grønt skifte. Det kan være mange grunner til at flyturene har blitt en “blind flekk”også for mange som ellers er opptatt av å leve miljøvennlig. Én grunn er kanskje at vi føler at vi trenger å reise for å kunne holde kontakt med venner, kollegaer og familie langt borte, én annen kan være at vi føler at reisene er en måte å kunne oppleve steder og kulturer som er viktige for oss. Eller kanskje vi bare vil være sikret sammenhengende sol i to uker  av sommerferien. For alle som bor nord for Bodø og Fauske er det dessuten ikke så mange alternativer, med mindre man vil starte reisen med veldig mange timer i bil eller buss. Men så var det dette toget fra Narvik da…

Narvik

Verden begynner ved en skinnegang i Narvik. (c) Ingrid M Kielland

Denne sommeren bestemte jeg meg for å gjenoppleve magien fra interrail-somrene for over 20 år siden. Datteren min på 11 år ble med meg, og vi startet reisen vår akkurat som den gang, med bussen fra Tromsø til Narvik. Det var en fin opplevelse, drøyt fire timer i en behagelig buss med gode seter, internettforbindelse, lademuligheter og tid til å høre på podcast sammen. Vel fremme i Narvik gikk turen videre med Svenska Järnväger. Toget fra Narvik til Stockholm tar 19 timer. Med egen sovekupé hele veien kunne vi bare slappe av, lese bøker, kose oss med medbragt matpakke og sitte og se ut av vinduet på de nordsvenske skogene. På kvelden kjørte vi forbi barndommens campingplass-område, og jeg kjente på følelsen av å være med når toget suste forbi. Vognsettet var riktignok litt slitent, og maten i restaurantvogna var ikke noe å rope hurra for. Men jeg fikk fylle opp termosen min med varmt vann helt gratis, banen er elektrifisert (i motsetning til Nordlandsbanen som fortsatt går på diesel) og jeg fikk sove til lyden av hvinende toghjul mot skinnene.

Etter en dag og en natt på hotell i Stockholm (noen luksuser kan man unne seg når man bar blitt voksen og har helårsinntekt) dro vi videre med dagtog fra Stockholm til København. Det tok knappe seks timer, og inkluderte et togbytte i Malmø. I København ble vi værende i fem dager, bodde i leilighet i nærheten av Amager Strandpark og koste oss veldig. Deretter fortsette vi til Berlin, med nok et dagtog via Hamburg. Denne turen skulle ta drøye seks timer til sammen, men siden vi ble forsinket inn til Hamburg fikk vi noen timers venting der på nytt tog med sikre setereservasjoner (alternativt kunne vi ha hoppet på et tidligere tog og satset på å finne oss et ledig sete uten reservasjon). Til sammen brukte vi altså tre dager og en natt av ferien vår på toget. Hvis målet er å komme seg raskest mulig fra A til B kan dette selvsagt høres mye ut. Men hvis man tenker på togreisen som et mål i seg selv blir det annerledes. Jeg synes roen man får på toget til å lese, prate og slappe av er en helt annen enn på et fly. At det tar litt tid gir også en ekstra dimensjon til reisen. Man merker liksom at man er underveis, og ser landskapet når man suser forbi. I Tyskland var det for eksempel både solcelleparker og vindmøller langs skinnene.

Etter en uke i Berlin sammen med Mannen og 15-åringen (som reiste dit med Eurostar-toget fra London) satte vi kursen hjemover til Norge igjen. Egentlig hadde vi planlagt å ta også den turen med tog. Men da jeg skulle bestille billetter i vår sleit jeg med å finne fram på internettsidene til de ulike landenes togselskaper. Nattoget jeg hadde planlagt at vi skulle reise med fra Berlin til Stockholm var først umulig å booke og så plutselig fullt, og dagbillettene til København var ekstremt dyre i følge Deutsche Bahn. I alle fall så vidt jeg kunne forstå av den tyskspråklige bestillings-sida deres. I et anfall av bestillings-panikk endte jeg opp med nettsida til Norwegian, som både var brukervennlig og enkel å finne fram til, og vipps hadde vi flybilletter hjem i stedet. Raskt, joda, men jeg liker fortsatt ikke å fly. I ettertid oppdaget jeg at Danske Statsbaner har brukervennlige bestillingssider for togreiser i hele Europa, såvidt jeg kunne se. Jeg kommer til å satse på dem neste gang. For togkjærligheten holdt seg gjennom ferien, og inntil vi får bygd ut Nord-Norgebanen vil jeg absolutt anbefale alternativet via Narvik til alle som kjenner behovet for å komme ut i verden. Det går alltid et tog.

PS: Buss til Narvik, nattog med egen sovekupè til Stockholm, dagtog til København og deretter Berlin kostet omtrent 3400 kroner for en voksen og et barn. Flybillettene hjem fra Berlin, inkludert drosje til flyplassen, kom på omtrent det samme beløpet.

PPS: Rapport om hvordan det gikk å ha kjøpefri storbyferie følger i neste blogginnlegg.

 

Lenker:

Kjøpefri sommergarderobe

Så langt i år har behovet for sommerklær vært nokså begrenset i Tromsø. Strengt tatt har det vært mest bruk for sommerlue, sommervotter og sommerullgenser. Men med utsikter til en liten svipptur til sørligere breddegrader har jeg likevel funnet frem sommergarderoben og gjort noen kjøpefri-vurderinger.

20180623_185320

Klassisk nordnorsk sommergarderobe. (C) Ingrid M Kielland 

For det første: Jeg har klær nok. To sommerbukser, to shortser, fire sommerkjoler, flere tynne topper og t-skjorter, bikini, badedrakt, you name it, jeg har det. Behovet jeg følte på for å kjøpe noe nytt bare fordi årstida skifter, var med andre ord mest oppe i hodet mitt. Sommerklær får vanligvis begrenset med slitasje når man bor i Nord-Norge. Jeg merker likevel at forkjærligheten min for hvite sommerklær er litt upraktisk. Hvit sommerkjole + varme + solkrem + svette = mange gule flekker som ikke går bort i vask. Jeg vurderer noen omsøms-prosjekter eller fargeprosjekter i løpet av sommeren. En annen interessant erfaring var at alle de enslige lave sokkene som jeg kun bruker på sommeren faktisk var mulig å finne partnere til. De hadde bare gjemt seg i hver sin “single sokkers forening” på vaskerommet…

For det andre: Treningstøy i kunstmaterialer er nesten uslitelig. Særlig det som ikke er hvitt. Capri-tightsen min var likevel litt sigen i livet pga utslitt strikk. Det kan fikses. Et lite snitt i linninga, nytt strikk inn, sy sammen igjen og voila, jeg mister forhåpentligvis ikke buksa på løpetur langs stranda i sommer.

Når jeg først var i gang med nål og tråd fikk jeg også fikset noen små hull i yndlingsskjorta mi. Her testet jeg ut såkalt visible mending, altså at hullet ble sikret med synlig broderi i stedet for å forsøke å lage en usynlig stopping. Jeg synes det ble ganske fint til første forsøk å være. Dette skal jeg gjøre flere ganger.

Selv om jeg ikke har kjøpt noe, har jeg likevel fått tilfredsstilt behovet for noe nytt også. For det første har jeg strikket en liten sommertopp, eller kortermet ullgenser, av restegarn fra lageret. I tillegg kom mamma bort i kveld med en kjole til meg, sydd av en venninne, noe som selvsagt er ekstra koselig. Det er med andre ord ingen grunn for sommeren til å vente lenger nå. Jeg er helt klar.

20180626_163844

Nordnorsk sommertopp. (C) Ingrid M Kielland 

Eat your heart out

De to siste ukene har jeg hatt et restematsprosjekt gående. Det gikk kort sagt ut på å spise opp så mye som mulig av maten i kjøleskapet og gjerne også fryseren før ferien. Det har til tider holdt litt hardt, bl.a. da jeg måtte spise ukas fjerde porsjon med bønnestuing til kveldsmat, etter å ikke ha klart å spise opp alt til middag…

Men tross alt har det gått ganske bra, og som bonus blir det ekstremt ryddig i kjøleskapet. I morges så de to øverste hyllene med “gammel” mat slik ut, og det eneste andre som var i kjøleskapet var en ny hvitost, en ny yoghurtpakke, litt melk og et utvalg sauser og smakstilbehør.

20180622_094614

Utfordringa nå blir å unngå å overkjøpe nye matvarer frem til vi skal på ferie. Kanskje ikke minst nå som Mannen kommer hjem fra jobbeferie. Han har en tendens til å handle etter “just-in-case”-prinsippet, eller det vi kalte Fordisme da jeg studerte samfunnsgeografi på 90-tallet. Allerede da ble denne måten å bygge opp store varelagre regnet som lite effektivt og økonomisk. I kjøleskaps-økonomien fører just-in-case til at man plutselig har tre poser poteter, fem pakker aioli og tre halvåpne pakker kjøttpålegg, bare i tilfelle man skulle trenge det. Og da ender det fort opp med at man spiser fra den nyeste og mest appetittvekkende pakken mens de andre blir liggende bakerst i alt rotet og surner. For å unngå det slår jeg herved et slag for det Post-fordistiske kjøleskapet,  der man kun kjøper inn akkurat det man vet man trenger den nærmeste uka. Og ja, jeg innser at dette er et system som krever lageroversikt og planlegging på et nivå som vi sjelden når opp til i hverdagen. Men kanskje vi kan klare det i noen uker i alle fall? Ka du trur, Mannen?

En annen ting jeg jobber med for tida er å rydde i teboksene mine med te fra 2000-tallet og deromkring. Jeg drikker egentlig nesten bare en type te, nemlig sort Earl Grey. Likevel tror jeg stadig vekk at jeg skal bli mer mangfoldig i tesmaken, og kjøper inn nye tetyper som stort sett alltid ender opp med å okkupere en teboks de neste ti årene. For en måned siden oppdaget Mannen mitt private just-in-case telager i matboden. Så nå har jeg gitt meg selv i oppgave å tømme lageret før jeg får lov å kjøpe ny Earl Grey. Dette prosjektet er jeg litt skeptisk til om jeg klarer å gjennomføre. Men nå har jeg sagt det høyt, så da må jeg i alle fall prøve.

20180622_094835

PS. For de som liker tips om spising av restemat, smarte oppbevaringsløsninger og et bærekraftig liv anbefaler jeg instagramkontoen going.sustainable.tromso. Masse fine bilder og gode refleksjoner!

PPS. Se opp for teposer! Veldig mange av dem inneholder plast, også de som tilsynelatende er av papir, har jeg funnet ut. Løsvektste er i alle fall plastfri.