Ferie på skinner

Å reise er å leve. Men hvordan vi reiser betyr noe!

20180705_181609

Toget – en kjærlighetshistorie. (c) Ingrid M Kielland

For ei som har vokst opp i Tromsø, har tog alltid vært noe fremmed og eksotisk. Mine barndoms feriereiser foregikk enten med bil gjennom de nordsvenske skogene, eller med fly til pappas hjemby Trondheim. Toget var noe som suste forbi den nordsvenske campingplassen, som et fjernt tordenvær som ble borte igjen like fort som det kom. Interrailturen som 17-åring forandret verden. Via en busstur til Narvik lå plutselig hele Europa fremfor meg. Vi gikk på toget i én storby, og våknet neste morgen i en ny. Stockholm, København, Amsterdam, Paris, Berlin, Avignon, Venezia, Wien – den litt abstrakte ideen om Europa ble plutselig mer håndfast og tilgjengelig. Etter en lang dags tråkking gjennom smale gater, over torg og forbi kjente landemerker gikk vi på toget igjen og reiste videre til neste land. Det var en spennende måte å reise på, og lyden av toghjulene som hvinende for langs skinnene har blitt lyden av reise og utferdsglede for meg.

Men selv om jeg liker tog, så har de aller fleste reisene mine i livet foregått med fly. Delvis fordi det norske jernbanenettet stanser i Nordland, men også fordi fly er raskt, enkelt i den forstand at man kommer mer direkte fram til ett mål (og går glipp av alle de spennende stoppene underveis), og billig. Faktisk er det billigere å fly fra Tromsø til de fleste store byer i Norge og resten av verden nå enn det var da jeg var 17, samtidig som lønnsnivået har økt betraktelig. Så da er det ikke rart at folk flyr langt oftere og lengre enn før. Selv har jeg i løpet av de siste ti årene reist med fly årlig til Storbritannia, samt til Island, mange ganger til Spania, til Italia, Paris, Estland, København, Stockholm, Bergen, Bodø og Oslo. Noen av turene har vært jobbrelaterte, noen har vært med hele familien, og noen har vært helgeturer med Mannen. Det er to problemer med alle disse flyturene.

20180712_184617

Jeg liker ikke å fly! (c) Ingrid M Kielland

Det første er personlig: Jeg liker ikke å fly. Selv om jeg har flydd hele livet, og selv om jeg vet at det statistisk sett ikke er farlig å fly, så har jeg hatt noen opplevelser med kranglete landingshjul og en birdstrike med påfølgende røyklukt i kabinen. Angsten jeg følte på i disse situasjonene har satt seg i kroppen, og jeg blir urolig og engstelig av alle uventede lyder og bevegelser i lufta. Som det jo er en del av.

Det andre problemet med flyreisene er langt verre, og angår oss alle: Klimagassutslippene som følge av flytrafikk er økende, og i følge en studie publisert i det anerkjente tidsskriftet Nature utgjør turisme nå nærmere en tiendedel av verdens CO2-utslipp. Dette er verdt å tenke over. Vi nordmenn pleier ofte å unnskylde oss med at vi er så få, og i forhold til alle verdens milliarder så har det ikke så mye å si hva vi gjør. Men flyreiser er ikke jevnt fordelt mellom alle verdens folk. Det er et fåtall av verdens innbyggere som kan skryte på seg samme reiseportefølje som meg de siste tiårene. Og selv om noen av turene jeg har flydd på har vært mer eller mindre nødvendige jobbreiser, så er det mange av dem som har vært ren fornøyelse – en luksus som jeg og vi unner oss fordi vi har råd, men ikke noe som vi må. Det å droppe én eller flere lange flyturer er på mange måter det enkleste og mest effektive hver og en av oss kan gjøre for miljøet. Likevel er ikke nordmenn særlig villige til å gi opp flyturene. I følge en undersøkelse gjort av NHO vil bare 17 % av oss redusere sine flyreiser for å bidra til et grønt skifte. Det kan være mange grunner til at flyturene har blitt en “blind flekk”også for mange som ellers er opptatt av å leve miljøvennlig. Én grunn er kanskje at vi føler at vi trenger å reise for å kunne holde kontakt med venner, kollegaer og familie langt borte, én annen kan være at vi føler at reisene er en måte å kunne oppleve steder og kulturer som er viktige for oss. Eller kanskje vi bare vil være sikret sammenhengende sol i to uker  av sommerferien. For alle som bor nord for Bodø og Fauske er det dessuten ikke så mange alternativer, med mindre man vil starte reisen med veldig mange timer i bil eller buss. Men så var det dette toget fra Narvik da…

Narvik

Verden begynner ved en skinnegang i Narvik. (c) Ingrid M Kielland

Denne sommeren bestemte jeg meg for å gjenoppleve magien fra interrail-somrene for over 20 år siden. Datteren min på 11 år ble med meg, og vi startet reisen vår akkurat som den gang, med bussen fra Tromsø til Narvik. Det var en fin opplevelse, drøyt fire timer i en behagelig buss med gode seter, internettforbindelse, lademuligheter og tid til å høre på podcast sammen. Vel fremme i Narvik gikk turen videre med Svenska Järnväger. Toget fra Narvik til Stockholm tar 19 timer. Med egen sovekupé hele veien kunne vi bare slappe av, lese bøker, kose oss med medbragt matpakke og sitte og se ut av vinduet på de nordsvenske skogene. På kvelden kjørte vi forbi barndommens campingplass-område, og jeg kjente på følelsen av å være med når toget suste forbi. Vognsettet var riktignok litt slitent, og maten i restaurantvogna var ikke noe å rope hurra for. Men jeg fikk fylle opp termosen min med varmt vann helt gratis, banen er elektrifisert (i motsetning til Nordlandsbanen som fortsatt går på diesel) og jeg fikk sove til lyden av hvinende toghjul mot skinnene.

Etter en dag og en natt på hotell i Stockholm (noen luksuser kan man unne seg når man bar blitt voksen og har helårsinntekt) dro vi videre med dagtog fra Stockholm til København. Det tok knappe seks timer, og inkluderte et togbytte i Malmø. I København ble vi værende i fem dager, bodde i leilighet i nærheten av Amager Strandpark og koste oss veldig. Deretter fortsette vi til Berlin, med nok et dagtog via Hamburg. Denne turen skulle ta drøye seks timer til sammen, men siden vi ble forsinket inn til Hamburg fikk vi noen timers venting der på nytt tog med sikre setereservasjoner (alternativt kunne vi ha hoppet på et tidligere tog og satset på å finne oss et ledig sete uten reservasjon). Til sammen brukte vi altså tre dager og en natt av ferien vår på toget. Hvis målet er å komme seg raskest mulig fra A til B kan dette selvsagt høres mye ut. Men hvis man tenker på togreisen som et mål i seg selv blir det annerledes. Jeg synes roen man får på toget til å lese, prate og slappe av er en helt annen enn på et fly. At det tar litt tid gir også en ekstra dimensjon til reisen. Man merker liksom at man er underveis, og ser landskapet når man suser forbi. I Tyskland var det for eksempel både solcelleparker og vindmøller langs skinnene.

Etter en uke i Berlin sammen med Mannen og 15-åringen (som reiste dit med Eurostar-toget fra London) satte vi kursen hjemover til Norge igjen. Egentlig hadde vi planlagt å ta også den turen med tog. Men da jeg skulle bestille billetter i vår sleit jeg med å finne fram på internettsidene til de ulike landenes togselskaper. Nattoget jeg hadde planlagt at vi skulle reise med fra Berlin til Stockholm var først umulig å booke og så plutselig fullt, og dagbillettene til København var ekstremt dyre i følge Deutsche Bahn. I alle fall så vidt jeg kunne forstå av den tyskspråklige bestillings-sida deres. I et anfall av bestillings-panikk endte jeg opp med nettsida til Norwegian, som både var brukervennlig og enkel å finne fram til, og vipps hadde vi flybilletter hjem i stedet. Raskt, joda, men jeg liker fortsatt ikke å fly. I ettertid oppdaget jeg at Danske Statsbaner har brukervennlige bestillingssider for togreiser i hele Europa, såvidt jeg kunne se. Jeg kommer til å satse på dem neste gang. For togkjærligheten holdt seg gjennom ferien, og inntil vi får bygd ut Nord-Norgebanen vil jeg absolutt anbefale alternativet via Narvik til alle som kjenner behovet for å komme ut i verden. Det går alltid et tog.

PS: Buss til Narvik, nattog med egen sovekupè til Stockholm, dagtog til København og deretter Berlin kostet omtrent 3400 kroner for en voksen og et barn. Flybillettene hjem fra Berlin, inkludert drosje til flyplassen, kom på omtrent det samme beløpet.

PPS: Rapport om hvordan det gikk å ha kjøpefri storbyferie følger i neste blogginnlegg.

 

Lenker:

Kjøpefri sommergarderobe

Så langt i år har behovet for sommerklær vært nokså begrenset i Tromsø. Strengt tatt har det vært mest bruk for sommerlue, sommervotter og sommerullgenser. Men med utsikter til en liten svipptur til sørligere breddegrader har jeg likevel funnet frem sommergarderoben og gjort noen kjøpefri-vurderinger.

20180623_185320

Klassisk nordnorsk sommergarderobe. (C) Ingrid M Kielland 

For det første: Jeg har klær nok. To sommerbukser, to shortser, fire sommerkjoler, flere tynne topper og t-skjorter, bikini, badedrakt, you name it, jeg har det. Behovet jeg følte på for å kjøpe noe nytt bare fordi årstida skifter, var med andre ord mest oppe i hodet mitt. Sommerklær får vanligvis begrenset med slitasje når man bor i Nord-Norge. Jeg merker likevel at forkjærligheten min for hvite sommerklær er litt upraktisk. Hvit sommerkjole + varme + solkrem + svette = mange gule flekker som ikke går bort i vask. Jeg vurderer noen omsøms-prosjekter eller fargeprosjekter i løpet av sommeren. En annen interessant erfaring var at alle de enslige lave sokkene som jeg kun bruker på sommeren faktisk var mulig å finne partnere til. De hadde bare gjemt seg i hver sin “single sokkers forening” på vaskerommet…

For det andre: Treningstøy i kunstmaterialer er nesten uslitelig. Særlig det som ikke er hvitt. Capri-tightsen min var likevel litt sigen i livet pga utslitt strikk. Det kan fikses. Et lite snitt i linninga, nytt strikk inn, sy sammen igjen og voila, jeg mister forhåpentligvis ikke buksa på løpetur langs stranda i sommer.

Når jeg først var i gang med nål og tråd fikk jeg også fikset noen små hull i yndlingsskjorta mi. Her testet jeg ut såkalt visible mending, altså at hullet ble sikret med synlig broderi i stedet for å forsøke å lage en usynlig stopping. Jeg synes det ble ganske fint til første forsøk å være. Dette skal jeg gjøre flere ganger.

Selv om jeg ikke har kjøpt noe, har jeg likevel fått tilfredsstilt behovet for noe nytt også. For det første har jeg strikket en liten sommertopp, eller kortermet ullgenser, av restegarn fra lageret. I tillegg kom mamma bort i kveld med en kjole til meg, sydd av en venninne, noe som selvsagt er ekstra koselig. Det er med andre ord ingen grunn for sommeren til å vente lenger nå. Jeg er helt klar.

20180626_163844

Nordnorsk sommertopp. (C) Ingrid M Kielland 

Eat your heart out

De to siste ukene har jeg hatt et restematsprosjekt gående. Det gikk kort sagt ut på å spise opp så mye som mulig av maten i kjøleskapet og gjerne også fryseren før ferien. Det har til tider holdt litt hardt, bl.a. da jeg måtte spise ukas fjerde porsjon med bønnestuing til kveldsmat, etter å ikke ha klart å spise opp alt til middag…

Men tross alt har det gått ganske bra, og som bonus blir det ekstremt ryddig i kjøleskapet. I morges så de to øverste hyllene med “gammel” mat slik ut, og det eneste andre som var i kjøleskapet var en ny hvitost, en ny yoghurtpakke, litt melk og et utvalg sauser og smakstilbehør.

20180622_094614

Utfordringa nå blir å unngå å overkjøpe nye matvarer frem til vi skal på ferie. Kanskje ikke minst nå som Mannen kommer hjem fra jobbeferie. Han har en tendens til å handle etter “just-in-case”-prinsippet, eller det vi kalte Fordisme da jeg studerte samfunnsgeografi på 90-tallet. Allerede da ble denne måten å bygge opp store varelagre regnet som lite effektivt og økonomisk. I kjøleskaps-økonomien fører just-in-case til at man plutselig har tre poser poteter, fem pakker aioli og tre halvåpne pakker kjøttpålegg, bare i tilfelle man skulle trenge det. Og da ender det fort opp med at man spiser fra den nyeste og mest appetittvekkende pakken mens de andre blir liggende bakerst i alt rotet og surner. For å unngå det slår jeg herved et slag for det Post-fordistiske kjøleskapet,  der man kun kjøper inn akkurat det man vet man trenger den nærmeste uka. Og ja, jeg innser at dette er et system som krever lageroversikt og planlegging på et nivå som vi sjelden når opp til i hverdagen. Men kanskje vi kan klare det i noen uker i alle fall? Ka du trur, Mannen?

En annen ting jeg jobber med for tida er å rydde i teboksene mine med te fra 2000-tallet og deromkring. Jeg drikker egentlig nesten bare en type te, nemlig sort Earl Grey. Likevel tror jeg stadig vekk at jeg skal bli mer mangfoldig i tesmaken, og kjøper inn nye tetyper som stort sett alltid ender opp med å okkupere en teboks de neste ti årene. For en måned siden oppdaget Mannen mitt private just-in-case telager i matboden. Så nå har jeg gitt meg selv i oppgave å tømme lageret før jeg får lov å kjøpe ny Earl Grey. Dette prosjektet er jeg litt skeptisk til om jeg klarer å gjennomføre. Men nå har jeg sagt det høyt, så da må jeg i alle fall prøve.

20180622_094835

PS. For de som liker tips om spising av restemat, smarte oppbevaringsløsninger og et bærekraftig liv anbefaler jeg instagramkontoen going.sustainable.tromso. Masse fine bilder og gode refleksjoner!

PPS. Se opp for teposer! Veldig mange av dem inneholder plast, også de som tilsynelatende er av papir, har jeg funnet ut. Løsvektste er i alle fall plastfri.

Dekksgutt i livet og kaptein på eget skip

“Jeg har drømt om å leve på en annen måte ganske lenge. Men nå har jeg innsett at jeg må gjøre det mens jeg har sjansen.” *

Sist mandag hadde jeg en spennende prat med Halvar. Han skal straks i gang med noe som for meg virker som et ganske stort og livsomveltende prosjekt. Han har sagt opp en fast jobb på UIT, lagt vekk en påbegynt videreutdanning og er i ferd med å selge det meste av eiendelene sine for å kunne leve på en annen måte. Om noen uker reiser han ned til Sørlandet for å sette i stand en seilbåt han har liggende der, og så snart den er klar blir den både hjem, transportmiddel og levemåte. Halvar blir kaptein på egen skute, i stedet for å fortsette å leve innenfor noen rammer som han ikke lenger er komfortabel med. Planen hans er å reise litt rundt, og blant annet drive med strandrydding langs kysten. Grunnen til at vi møttes er at han vil lage en blogg, og han ville gjerne ha noen tips. Det ble utgangspunktet for en veldig fin samtale, som jeg tenkte jeg skulle dele med dere.

20180611_105822

For Halvar handler ikke båt-drømmen bare om det å leve på en båt, men om å leve på en annen, mer miljøvennlig og bærekraftig måte. Han fortalte at han lenge hadde ønsket seg et litt enklere liv, men så hadde det nå likevel bare blitt sånn at man ender opp med hus, jobb, forbruk av alt mulig, kort sagt A4-livet som de aller fleste av oss lever. Og det kan jo være vel og bra, men problemet er jo at det drar med seg så mye som vi egentlig ikke vil men som bare blir sånn. Man må liksom ha ditt og datt, andre ting kommer fordi det er enklere sånn, eller man opplever en forventning fra folk rundt seg (ekte eller kanskje vel så gjerne innbilt) om at man må gjøre og ha ting på en bestemt måte. Detaljene kan være forskjellige, men jeg tror det er mange som kan kjenne seg igjen i mønsteret. Jeg gjør i alle fall det.

Så hva gjør man da? For meg føles det fortsatt litt fremmed og skummelt å skulle gå så drastisk til verks som Halvar. Jeg prøver å endre små ting innenfor A4-livet mitt, og synes i grunnen det kan være krevende nok. Kanskje er det derfor Halvar går til ytterpunktet? Som han selv sa, handler det også om at det er nå han kan. Ungene hans er voksne, og han har friheten til å velge selv. Men egentlig er det kanskje i de små tingene at endringen blir til. Halvar fortalte blant annet at han har begynt å kjøpe julegaver på Remiks sin bruktbutikk. Sist jul hadde han blant annet gitt bort en spesiell teboks han hadde funnet, og som han selv likte så godt at han nesten ikke hadde hjerte til å gi den fra seg. Han hadde også gitt bort en fin kopp han hadde funnet. Sammenlignet med tidligere da han ofte endte opp med å gi bort penger, eller kjøpe noe i siste liten på et kjøpesenter, hadde han brukt mye mer tid og omtanke på disse bruktgavekjøpene. Likevel var det nok litt blandet mottakelse, innrømmet han.

En annen ting vi snakket om er hvordan små endringer som enkeltpersoner gjør kan få ringvirkninger og føre til større endringer. Jeg fortalte om Cchange og Karen O´Briens tro på sommerfuglvinge-effekter i klimapolitikken, som jeg også har skrevet om her. Halvar sammenlignet dette med hvordan søsteren hans, som er dyreaktivist og vegetarianer, har fått hele slekta deres til å spise mindre kjøtt enn de ellers ville ha gjort. Det fine med å satse på ringvirkninger og de små endringene er at vi trenger ikke alltid å vente på at noen andre skal ta ledelsen og ordne opp. Vi kan bidra i det små og ha tro på at det har betydning likevel. Åge Aleksandersen har en sang om det å være dekksgutt. Han sier at “få av oss kan bli kaptein, men mang kan bli noe stort. Og dekksgutt e æ, rank og stolt, og mykje fikk æ gjort”. Det er en god tanke synes jeg . Jeg gleder meg veldig til å lese bloggen til Halvar etterhvert, det blir spennende å følge prosjektet hans. Og det blir helt sikkert noen bølger i vannet av det.

* Sitat etter hukommelsen, ikke direkte avskrift.

 

 

 

En gave til begjær – og besvær

I går ettermiddag fikk jeg en litt kryptisk melding fra mannen min som er på skriveferie i Barcelona. Han sa at jeg burde være hjemme og klar til å åpne døra hvis det skulle dukke opp noen med en pakke. Det viste seg at det var jeg som skulle få pakke. Forrige helg mumlet jeg noe om at jeg skulle hatt en Kindle (ebok-lesebrett) til å ta med meg på ferie i sommer. Og så hadde mannen bestilt en til meg, fordi “du kan jo ikke kjøpe den selv “, som han sa. Det var såklart veldig hyggelig å få gave, ikke minst mens jeg sjonglerer den midlertidige alenemortilværelsen mens han koser seg på tur. Tusen takk, Mannen. 😘

20180615_193005

Men samtidig: Jeg har jo blitt litt lurt også. Lurt til å jukse med kjøpestoppen. For dette inngår definitivt i kategorien stæsj som jeg ikke trenger, selv om jeg har lyst på det. Og selv om lesebrettet er en gave, må jeg jo nå kjøpe e-bøker for at det skal ha noen funksjon. Jeg har ikke noen spesifikke regler om bok-kjøp, men jeg hadde planlagt å unngå det så godt jeg kunne dette året. Siden mannen er forfatter synes han selvsagt kjøpestopp på bøker er en dårlig ide. Nå får han det som han vil. Det går forresten an å låne e-bøker på biblioteket men de kan ikke leses på Kindle. Heldigvis er man ikke låst til Amazon, men kan laste inn også andre ting, også norske e-bøker, og det er jo bra, både for Mannen og andre norske forfattere.

Hva med miljøperspektivet? Et søk på nettet førte meg til undersøkelser som sier at produksjonen av en Kindle gir et CO2-avtrykk på anslagsvis 168 kg, og at det tilsvarer ca 22 – 36 papirbøker. I tillegg kommer andre miljøeffekter som giftstoffer, gruvedrift for å skaffe nødvendige råstoffer, og avfallshåndtering. For å kunne forsvare gaven må jeg i alle fall sørge for å bruke den mye og lenge, og resirkulere den når den ikke lenger kan repareres.

Første skritt på veien er å lese masse i sommer.  Jeg er i gang allerede. Den første boka jeg har kjøpt heter The Omnivore’s Dilemma av Michael Pollan. Den handler om industriell matproduksjon og er både spennende og skummel. En skikkelig thriller rett og slett.

20180615_192846

Something´s gotta give… Om endringer, utfordringer og begrensninger

Det er unektelig noe litt selvfokuserende ved å skrive blogg om egne endringsprosjekter. Det kan dessuten bli litt ensidig positivt – for jeg skriver jo stort sett om de tingene jeg er fornøyd med og stolt av, og ikke så mye om det jeg ikke får til. Sannheten er jo ofte at når man legger ekstra fokus og vekt på noe, så er det noe annet som glipper. Vi mennesker har tross alt begrenset mengde av både tid, krefter og viljestyrke .  Something´s gotta give… Så jeg tenkte at jeg skulle skrive litt om det også.

Konfirmasjonsforberedelser og gjennomføring av konfirmasjon med mange gjester førte for eksempel til at det ble vanskeligere å holde fokus på å bruke elsykkel og buss i stedet for bil i hverdagen. Det ble endel kjøring, noen ganger fordi det var helt nødvendig (nystrøkne duker egner seg ikke så godt for transport på sykkel…) og andre ganger fordi det bare var enklest sånn. Heldigvis er elsyklinga såpass innarbeidet som vane at det ikke var vanskelig å komme tilbake i rutinene igjen med en gang festen var overstått. Jeg fikk også et ekstra lite dytt av å bli invitert til å delta på en “mobilitetskampanje” i regi av CChange og Fremtiden i våre hender. De inviterte ulike mennesker i Tromsø til å gjennomføre en egenvalgt grønn utfordring i løpet av 30 dager, og fortelle om det på ulike sosiale medier. Jeg liker veldig godt tankegangen i CChange. Initiativtakeren, Karen O´Brien, er en av forfatterne bak FNs klimarapport. Hun vet med andre ord mye om hvor avgjørende viktig det er å handle for å begrense de globale klimaendringene til 1,5 grader. Men i tillegg til å forske på dette har hun altså valgt å bidra til endring selv, ved å utfordre andre til å gjøre endringseksperimenter i egen hverdag. Det handler om å gjøre små skritt i riktig retning, som igjen kan inspirere både en selv og andre til nye skritt, og enda flere. Til sammen kan det være slike små skritt som flytter virkelighetsforståelsen og politikken i riktig retning. Sommerfuglvinge-effekter kaller Karen O´Brien det for et sted.

Min egenvalgte utfordring til meg selv i forbindelse med denne kampanjen er å bruke elsykkelen også til sånne transportetapper der jeg vanligvis ville tatt bilen – altså etapper som er litt mer enn bare til og fra jobb. Jeg kom litt seint i gang, både på grunn av konfirmasjonen og fordi jeg har vært syk og ligget hjemme på sofaen med forkjølelse, men på mandag i denne uka prøvde jeg ut hvor mye last jeg kunne få på elsykkelen når jeg skulle levere tilbake cateringboksene til Globus. Boksene var tomme og lette, men ruvet godt i høyden. Med noen gode sykkelstrikk til å feste dem med gikk det faktisk helt fint å sykle dette lasset fra Kvaløysletta til sentrum.

20180604_100815

Så langt, så vel. Jeg syklet hit og dit mandag og tirsdag, til tross for slushregnet vi har blitt velsignet med nå i juni. Onsdag var det duket for frokostmøte om dette mobilitetsprosjektet, og jeg hadde gledet meg til å være med og høre om hvilke erfaringer de andre deltakerne hadde gjort seg, og fortelle litt om mine egne. Sånn ble det ikke, for jeg er fortsatt forkjølet og tirsdag kveld kjente jeg at kroppen hadde fått nok stress for noen dager. Jeg har begrenset møtekapasitet etter at jeg var utbrent og sykemeldt i fjor vår, og ofte oppdager jeg at møtefrekvenser og møteplaner som før føltes helt overkommelige ikke lenger er så lett å gjennomføre. Dermed ble det hjemmekontor og ingen transportetapper overhodet den dagen, og de ambisiøse planene mine om å teste ut en enda lenger buss- og sykkeltur som erstatning for bil ble lagt helt på is. Kanskje senere en gang.

En annen ting som glapp litt oppi alle konfirmasjonsgreiene og forkjølelsen etterpå var fokuset på å kutte matsvinn ved å spise opp alle rester og alt som finnes i kjøleskapet. De siste dagene har jeg funnet stadig nye bokser med mugne jordbær, tørre gjenglemte matpakker, yoghurt med svart belegg og andre udelikate saker, og mye må bare kastes. De to kvarte tørre brødene vi hadde liggende i skuffa klarte jeg derimot å redde, med god hjelp av den nyslåtte konfirmanten. Ostesmørbrød er et sikkert stikk med gammelt brød, en annen mulighet er å legge de tørre brødskivene i et sammenvispet egg og et melkeskvett for å lage arme riddere. Målet de neste ukene er å spise opp alt det som kan spises i kjøleskap og fryser, sånn at vi ikke har altfor mye rester når ferien starter. Det betyr samtidig at jeg må være mindre streng på målet mitt om å redusere kjøttforbruket – siden en del av disse restene som ellers ikke blir spist er nettopp kjøtt. Something´s gotta give.

 

Moralen er kanskje at det er vanskelig å fikse alt på en gang. Noen ganger klarer vi ikke å gjennomføre de fine forsettene, men det betyr jo ikke at det er meningsløst å ha dem. CChange handler sånn som jeg forstår det om å være villige til å prøve, og bevege seg i riktig retning. Selv om man må gi litt opp innimellom.

Miljøvennlig konfirmasjon – hvordan gikk det?

Ei fin konfirmasjonshelg er overstått. Som det ble understreket av Humanetisk Forbund under seremonien i Kulturhuset kommer ordet konfirmasjon fra det latinske confirmare som betyr å styrke, støtte og bekrefte. Siden konfirmanten hadde ønsket seg en mest mulig miljøvennlig konfirmasjon var det viktig for meg å støtte og bekrefte dette ønsket, i tillegg til at jeg selvsagt skulle prøve å holde min egen kjøpestopp. Så hvordan gikk det?

Konfirmanten fikk som nevnt ny dress. Vi gjorde på forhånd litt research på hva slags miljøprofil og etisk ansvar de ulike kleskjedene tok. Varnergruppen, som bl.a. eier Dressmann-kjeden, har fått flere gode omtaler de seneste årene, og vi valgte derfor å handle der. Fra tanta si fikk han også et nytt håndlaget skinnbelte laget på miljøvennlig vis. Den endelige miljøprofilen på dette innkjøpet avhenger likevel av bruken. En konfirmasjonsdress kan vare lenge. Den gang Norge var et fattigere land var konfirmasjonsdressen ment å vare hele livet. Det spørs vel litt om denne dressen varer så lenge, men det var i alle fall et mål å finne en klassisk utseende dress som kan brukes til mange ulike anledninger i mange år. Resultatet ble en veldig fin og stilig ung mann, i følge den stolte mor.  Konfirmantens søster var også nydelig i ny-arvet bunad som ble sydd til min mamma for 35 år siden, konfirmantens far hadde dress hengende i skapet og konfirmantens mor kjøpte altså nytt underskjørt til bunaden sin.

20180526_151109

(c) Ingrid M Kielland

Maten i konfirmasjonen bestilte vi fra Globus Internasjonal Kafé. De leverte en internasjonal tapas som etter konfirmantens ønske var helt uten kjøtt. Maten var helt nydelig, og emballasjen er delvis resirkulerbar og delvis gjenbruks (varmeisolerende isoparkasser som leveres tilbake til Globus etter bruk). Kakebordet etterpå var et klassisk  familie-og-venner-prosjekt, der både konfirmantens mormor, morfar, tante, mor og diverse venner hadde bidratt. Og hvis noen lurer – krem, bær og marsipanlokk gjorde susen for det litt flate sukkerbrødet.

20180525_110250

(c) Ingrid M Kielland

Bordet ble dekket med et utvalg hvite og lyse duker og tøyservietter. Noe hadde jeg selv, noe lånte jeg fra mamma og tanta mi. Glass, tallerkener og bestikk fantes i festlokalet, i tillegg sto det fine turkise telyslykter der som vi brukte. Bordet ble pyntet med blomster i forskjellige glassflasker og Norgesglass som jeg har samlet i løpet av det siste året. De eldste glassene kommer fra besteforeldrehjemmet mitt i Trondheim, mens noen av glassflaskene var en tom Sweet Chilli Saus-flaske, en soyasaus-flaske og en balsamico-flaske som opprinnelig ble kjøpt på ferietur i Toscana for noen år siden. Blomster måtte jeg kjøpe, siden mulighetene for å plukke villblomster i Tromsø i mai fortsatt er små. (Heldigvis, får jeg si, sånn som klimaet endrer seg i hurtigtogfart.)

Bordkort laget jeg av papp fra noen gamle skoesker, avispapir og noen sider revet ut fra en gammel notisbok. Jeg laget også et gratulasjonskort til konfirmanten på omtrent samme måte, med farget papir vi hadde i hus. Konfirmasjonsgavene han fikk fra oss foreldre og søsteren sin var en fotobok med bilder fra hele livet hans, en hjemmestrikket ullgenser med garn fra garnlageret mitt, og et bidrag til ny gitar.

Jeg kom meg altså i mål uten å kjøpe noe annet til konfirmasjonen enn mat og blomster, som begge deler er innafor kjøpestopp-reglene, og et underskjørt. Det kan likevel ikke stikkes under en stol at en konfirmasjon med mange tilreisende gjester, de fleste med fly, vanskelig kan kalles miljøvennlig. Som en ekstra gave til konfirmanten ga jeg han derfor en dobbel årskvote med CO2-utslipp for gjennomsnittsnordmannen, dvs tilsammen 22.000 tonn. Dette kjøpte jeg fra Choose, et nytt norsk selskap som baserer seg på å kjøpe opp CO2-kvoter i industrimarkedet. Ved at disse kvotene blir fjernet fra markedet vil prisene på kvoter etterhvert stige, samtidig som kvotesalget gir inntekter til FNs bærekraftarbeid. Jeg er litt ambivalent til kvotekjøp i utlandet dersom det brukes som en unnskyldning til å ikke gjøre noe med å redusere utslippene våre i Norge. Men som et ekstra tiltak ved siden av å gjøre det vi kan selv synes jeg det er smart. Ikke er det dyrt heller. Og med dette kvotekjøpet tror jeg at jeg kan fastslå at det ble en klimanøytral konfirmasjon. Det synes jeg er en fin måte å gå inn i voksenlivet på. Takk for utfordringa, og gratulerer med dagen nok en gang!