Kjøpefrie hverdagsgleder

Jeg er fortsatt til reparasjon. Men jeg har lyst til å dele noen kjøpefrie hverdagsgleder som virker som reparasjon, og som dessuten også funker som oppmuntring og belønning (litt sånn apropos til tidligere innlegg om å finne måter å klappe seg selv på skuldra uten å kjøpe seg en ny sommerkjole). Som sykemeldt er det ekstra viktig å finne gode og konstruktive aktiviteter som verken krever mye krefter eller tur på kjøpesenteret.

1. Gå en (na)tur

Det å komme seg ut og bevege kroppen er utrolig viktig for helse og velvære. Jeg veksler mellom å gå i lysløypa og i fjæra, og selv om jeg bor i et ganske tett bebygget område på Kvaløya er det mange små og store naturopplevelser man kan få. Jeg har sett både oter, rype, ørn og rein på turene mine. Særlig nå som det begynner å bli mørkere og mørkere i nord er det dessuten et poeng å prøve å komme seg ut en liten tur mens det er dagslys. Tidligere år har jeg prøvd å være flink til å gå en tur ut i lunsjpausen i mørketida, det anbefales. Mørketidslyset er magisk.

20181110_125946

2. Spis ute

Hvis man først er ute i lunsjtida kan man jo også like gjerne ta lunsjen ute. Jeg er så heldig å ha flere tilgjengelige gapahuker i nærområdet hvor man kan sette seg ned og spise matpakke under tak. Det kommer ofte godt med! Jeg har lett for å fryse, og av den grunn har jeg ikke alltid vært så glad i å spise ute, men det hjelper veldig når man kommer litt bort fra vinden og dessuten kan kle på seg noen ekstra varmeplagg (jeg fikk et dunskjørt i bursdagsgave fra mamma for noen år siden, og det har økt “sitte-ute-kondisen” min betraktelig). Å sitte ned og spise ute er veldig hyggelig. Maten smaker bedre og lyset merkes bedre når man er ute enn inne.20181018_123152

3. Gjør yoga hjemme

Jeg synes sjelden jeg har tid eller overskudd til å gå på yogakurs eller andre organiserte former for trening utenfor huset. Da er det fint å lage seg yogastudio hjemme. Det finnes mange gratis instruksjonsprogrammer på internett. Min favoritt er Adriene Mischler, en yogadame i Texas som legger ut gratis yogaprogrammer på YouTube hver uke under slagordet «Find what feels good». (Det finnes også en app som gir tilgang på de samme programmene og noen ekstra, uten reklameinnslag.) Det fine med hjemmeyoga er at det kreves minimalt med utstyr. En hullete ullongs eller en pysjbukse er utmerket for å yoge i, og har du ikke yogamatte kan man bruke et liggeunderlag, en fillerye eller noe annet mykt underlag.

20181017_094819

4. Tenn lys.

Fordi det er bedre enn å forbanne mørket.

5. Les en bok.

Kan gjøres helt kjøpefritt ved å låne papirbøker på biblioteket, eller du kan låne e-bøker gratis til telefon eller nettbrett via bibliotekenes ebok-tjeneste BookBites. Selv bruker jeg for det meste Kindlen jeg fikk i sommer, og den vil dessverre ikke samarbeide med BookBites. Til gjengjeld finnes det en god del gratis eller nesten gratis eldre klassikere tilgjengelige i Amazon. Jeg har bl.a. lastet ned klassikere som Wuthering Heights, Little Women, Walden og Heidi gratis. Nyere bøker må man kjøpe, men til gjengjeld blir det verken ekstra produksjonskostnader eller fraktutslipp av å kjøpe ebøker til et eksisterende lesebrett… (Når det er sagt så har jeg faktisk også kjøpt noen papirbøker i høst. To engelske bøker som ikke er tilgjengelig på biblioteket eller som e-bok, og en strikkebok med oppskrifter for restegarn som var på gi-bort-salg til 20 kr i garnbutikken.)

6. Plukk søppel.

Noen ganger kan det føles som om problemene i verden er så overveldende og mulighetene til å påvirke i positiv retning er så liten. Men hvis vi alle sammen gjør bittelitt så kan vi komme veldig langt. En konkret ting som jeg nesten alltid har overskudd til er å plukke med meg noen få biter med plastsøppel når jeg er ute og går tur. Hver eneste plastpose, snusboks, gummihanske, plastleke eller uidentifiserbar plastbit som jeg kan plukke med meg og putte i restavfallet hjemme er en bit plast mindre i havet. Og det føles faktisk veldig bra å vite.

20180904_200027

7. Ta deg en bolle.

Eller en kake. Eller noe annet du liker. Jeg liker å bake, og fyller fryseboksen eller kakeboksen når jeg har mulighet til det. Ellers er det mange bakerier og kaféer som selger overskuddsboller og kaker gjennom Too Good To Go-appen. Bruker du den kan du skaffe deg en bolle med ekstra god samvittighet, siden du da redder mat fra å bli kastet samtidig som du koser deg. Vinn-vinn!

8. Kutt ut Facebook

Sosiale medier kan være en fin måte å holde kontakt med folk og holde seg oppdatert på hva som skjer rundt omkring. Samtidig er det mange som klager over at det tar for mye tid, og gir lite energi. Jeg har eksperimentert med å logge meg ut av Facebook og holde meg vekke derfra den siste tiden. Jeg merker at det faktisk er ganske deilig, og regner det derfor som en hverdagsglede. Innimellom logger jeg meg på for å sjekke om det er noe viktig jeg har gått glipp av. Det viser seg at det er det nesten aldri. Jeg er fristet til å la pausen være permanent. Samtidig er det et tveegget sverd, for jeg bruker jo også Facebook til å dele blogginnleggene jeg skriver. Og jeg vil jo gjerne nå noen lesere når jeg blogger… Så jeg må tenke litt mer på hvordan jeg kan gjøre det i framtida.

9. Inspirasjon uten reklame

Jeg bruker fortsatt Instagram, både for å se fine og morsomme bilder som venner og bekjente legger ut, og fordi jeg synes det er veldig inspirerende å følge flinke miljøvernere som @spisoppmaten og @going.zero.waste. Men jeg har kuttet ut mange kontoer jeg fulgte som i praksis var rene reklamekanaler for egne produkter. Blant annet mange strikkedesignere og garnprodusenter. Jeg har mer enn nok ideer til ting jeg har lyst til å strikke uansett, og trenger ikke masse nye forslag til ting jeg “bare må ha” i feeden min hver dag. Livet er for kort for å dyrke kjøpetrangen!

 

Ellers…

Snart er det jul. Og kanskje jeg skal blogge litt om det etterhvert. Hvis det er noen som har innspill til ting jeg burde skrive om blir jeg veldig glad for å høre fra dere!

 

Reparasjoner

Vi lever på mange måter i et bruk-og-kast-samfunn. Mange varer er laget for å vare kun en kort stund før de blir erstattet med nye. Det å reparere ting som har blitt litt ødelagt kan noen ganger være både mer komplisert og dyrere enn å kjøpe nytt. Det er dumt, for resultatet er at vi forbruker langt mer ressurser enn vi hadde trengt. Heldigvis er det noen leverandører som satser på reparasjon. Da oppvaskmaskinen vår fra Miele streiket i sommer, og vi ikke kunne fikse problemet selv ved hjelp av instruksjonsbok på internett, ringte jeg til det sertifiserte serviceselskapet for å få hjelp. På grunn av ferietid tok det en stund før vi kunne få reparatør. Så måtte vi vente på en del, og så viste det seg at det var en annen del som var ødelagt og det tok enda lenger tid før maskinen ble i orden igjen. Til gjengjeld kostet det mye mindre enn å kjøpe en ny maskin. En ekstra bonus var at reparatøren også hjalp meg med å fikse to problemer som ga dårlig funksjonalitet på vaskemaskinen og tørketrommelen vår, så jeg fikk på mange måter tre bedre fungerende hvitevarer for prisen av en reparasjon. En annen fordel med å velge en litt tidkrevende reparasjon framfor å raskt kjøpe ny oppvaskmaskin er at vi rakk å bli skikkelig lei av all oppvasken og nyter nå luksusen det er å slippe den mer enn før. 😉

Det å reparere klær har jeg skrevet om før. For tida jobber jeg med å reparere en restegarnsjakke som jeg strikket for noen år siden. En av garntypene jeg brukte viste seg å være mindre slitesterkt enn de andre, og dermed har det oppstått flere hull. Jeg har sydd noen av disse, og heklet lapper som jeg har satt utenpå de mest utsatte plassene, for eksempel på albuene. En fillete kant nederst på ermet ble også fikset med en ny heklekant utenpå. Jeg synes jakken egentlig bare har blitt finere av disse reparasjonene. Det blir nye og dekorative elementer, og nå håper jeg å kunne fortsette å bruke jakken i mange år til.

Reparasjoner er kanskje ekstra relevant for meg fordi jeg selv er under reparasjon for tida. Jeg er sykemeldt, og kommer nok ikke til å være så veldig aktiv på bloggen en stund fremover. Uansett er jeg glad for at vi har ordninger i arbeidslivet som gjør det mulig å søke reparasjon framfor kassering, også for oss mennesker når vi er utslitte.

 

 

Kan vi snakke om mensen?

Jeg har lenge tenkt på å skrive et blogginnlegg om hygieneprodukter. Eller altså, menstruasjonsbeskyttelse. Bind og sånt. Det viste seg å være vanskelig. Ikke fordi jeg ikke har noe jeg gjerne vil si om emnet, men fordi jeg støtte på mine egne tabuer. For dette med mensen er faktisk ikke noe jeg snakker noe særlig om – i alle fall ikke min egen menstruasjon. Vi vet alle sammen at de aller fleste damer og jenter blør hver måned i 30-40 år av livet sitt. Men det skjer i så stor grad av hemmelighet og diskresjon som mulig. Mensen skal ikke sees, og helst ikke snakke noe særlig om. Det er til og med vanlig at reklamer for bind og tamponger bruker metaforer og omskrivinger som “frihet i en liten eske”, for å slippe å være altfor tydelige på hva det egentlig er det handler om. For ikke å snakke om den utbredte skikken med at bindreklamer illustrerer rødt blod med bilder av blå væske. Det røde blodet er tabu. Skrekken er at noen skal oppdage at jeg har mensen, enten ved at bindet synes eller enda verre, at det lekker. Flere tiår etterpå kan jeg enda kjenne på skammen fra episoder der dette skjedde.

Mangel på god og tilgjengelig menstruasjonsbeskyttelse er et stort sosialt problem i mange land i verden, og regnes blant annet som en viktig grunn til at mange jenter slutter på skolen eller får stort fravær når de når puberteten – ikke bare i Asia og Afrika men også i land som Storbritannia. I Norge er bind og tamponger stort sett lett tilgjengelige, og kostnadene er relativt lave sett i forhold til andre varer som for eksempel melk, bensin og sjampo. Sånn sett er norske kvinner privilegerte. Det er likevel grunn til å snakke litt om menstruasjonsprodukter for oss også. Moderne engangsbind og tamponger har mange fordeler. De er stort sett tynne, effektive og diskrete i bruk. Men de har noen kostnader, både for brukerne og for miljøet. De fleste engangsbind i dagligvarehandelen inneholder svært mye plast, både i form av innpakning (ofte er hvert enkelt bind innpakket i et eget lag med plast i tillegg til at selve pakken er av plast) men også som en viktig bestanddel i bindet. Tamponger er også innpakket i plast, og noen typer har innføringshylse i plast. Tilsammen blir det mye søppel (ifølge en kilde kastes det 20 milliarder bind, tamponger og innføringshylser i Nord-Amerika hvert år), og både produksjonen, transporten og avfallshåndteringen bidrar til CO2-utslipp. Plasten i bind og truseinnlegg fører også til et tett og fuktig underlivsklima. Mange jenter sliter med sopp og andre underlivsplager blant annet på grunn av dette. Heller ikke tamponger er gunstig for underlivet, siden de absorberer både blod og andre sekreter som trengs for å holde skjeden frisk. Heldigvis finnes det alternativer.

  1. Tøybind er som navnet tilsier vaskbare bind, som regel laget av bomull, hamp og/eller mikrofleece. De finnes i mange ulike varianter, farger og fasonger, og selges etterhvert i mange norske og utenlandske nettbutikker. De fleste har en form for vinger som brettes over trusekanten og festes med trykknapper eller lignende.
  2. Mens-truser er truser som har et innebygd lag med absorberende materialer og et sperrelag som gjør at de kan brukes uten bind. Også her finnes det flere ulike produsenter. Så langt har jeg ikke sett noen norske nettbutikker som selger slike, men det finnes i alle fall flere utenlandske.
  3. Menskopper er et alternativ til tamponger. De er vanligvis laget av myk silikon eller naturgummi, og føres opp i skjeden slik at de samler opp blod. De kan holde på langt mer væske enn en tampong, og må vanligvis bare tømmes to ganger i døgnet (tamponger må byttes minst hver 4. – 6. time). Også disse finnes i mange ulike varianter og farger, og selges både på nettet og i noen butikker (jeg har bl.a. sett dem på klesbutikken Monki).
  4. Det finnes også plastfrie engangsbind og tamponger. Disse selges gjerne på helsekostforretninger.

Siden jeg er en voksen dame med omlag 30 års erfaring med mensen, har jeg testet ut de fleste vanlige varianter av engangsbind og tamponger som er på markedet i Norge, og jeg har også brukt tøybind i mange år. Det siste året har jeg også gjort et nytt forsøk med menskopp, noe jeg ikke ble fortrolig med da jeg prøvde det første gang for mange år siden. Jeg har kommet fram til at en kombinasjon av tøybind og menskopp er den absolutt beste løsningen for meg. Og siden jeg har bestemt meg for å bryte tabuet rundt dette skal jeg ta mot til meg og vise dem frem også.

20180822_094312

Jada, med en liten dekorativ orkidéblomst for å minske stigmaet. (c) Ingrid M Kielland

Hvorfor akkurat denne løsningen? Det handler kanskje aller mest om komfort. Tøybind er mykere enn plastbind, puster og kjennes behagelig mot huden. Menskoppen kan være litt vanskelig å få riktig på plass, men når det sitter slik den skal merkes den stort sett ikke, og den gir god og langvarig beskyttelse. Med et tøybind som ekstra sikring føler jeg meg trygg også på de dagene da jeg blør mye. Det er så klart litt mer arbeid enn med engangsprodukter – menskoppen må skylles og vaskes når den tømmes, og desinfiseres mellom hver mens. Bindene må så klart vaskes, og selv om de går i den vanlige 60-gradersvasken i vaskemaskinen så bør de bløtlegges og forvaskes med flekkfjerningssåpe for optimalt resultat. Til gjengjeld slipper jeg å handle nye bind og tamponger i butikken hver måned.

Økonomisk sett er tøybind og menskopp engangsinvesteringer. Et sett med 9-12 dagbind og noen større nattbind, samt en menskopp, kan koste omlag 1200 – 1500 kroner avhengig av hvor man kjøper dem. Da kan de brukes i mange år – minst ti i følge en produsent, og sannsynligvis lenger. Sammenlignet med et månedlig forbruk av bind og tamponger på kanskje 70 – 100 kr (igjen avhengig av hva slags merker og typer man kjøper, og hvor man kjøper dem) lar det seg fort tjene inn på et drøyt år, og derfra blir det en økonomisk gevinst. Når det gjelder miljø-effekten av tøybind og menskopper i forhold til engangsproduktene vil det selvsagt også avhenge av hvor lenge de brukes, siden produksjonen av gjenbruksprodukter som regel er mer energikrevende enn produksjonen av engangsprodukter. Jeg har ikke funnet gode studier på engangsbind versus tøybind, men det har pågått en langvarig debatt om engangsbleier versus tøybleier, som sannsynligvis vil berøre nokså like faktorer. Fordi bomull er en ressurskrevende plante å dyrke (krever mye jord, vann og kunstgjødsel) er det avgjørende av flergangsprodukter laget av bomull faktisk brukes mange ganger for at det skal være meningsfylt å velge dem fremfor engangsprodukter av plast eller vann. Vask krever også både varmt vann og strøm, og det er derfor et poeng å ikke kjøre egne runder i vaskemaskinen bare med tøybind, men å slenge dem sammen med alt det andre som uansett skal vaskes.

Jeg er generelt litt skeptisk til tankegangen om at vi kan kjøpe oss fri fra miljøproblemene ved å kjøpe massevis av tilsynelatende miljøvennlige produkter, med mindre disse faktisk fører til at vi unngår å forbruke noe annet som er dårligere for miljøet. Jeg vil ikke anbefale noen å kjøpe flergangsprodukter hvis de egentlig tenker at de kommer til å foretrekke engangsproduktene likevel. Da er det bedre å gå for plastfrie alternativer fra helsekostbutikken, eller å oppfordre de store produsentene til å endre på sine produkter og kanskje fjerne noe av plasten. Dessuten er det nok angst og skam forbundet med mensen som det er, og veldig mye annet man kan velge å gjøre for miljøet dersom man helst vil bruke engangsprodukter. Derfor har jeg også valgt å ikke legge lenker til nettbutikker som selger tøybind og menskopper i dette innlegget. Hvis du er interessert i å undersøke temaet nærmere kan du finne mange forskjellige produsenter og distributører ved å søke både på tøybind/menskopp og på cloth pads, menstrual pants eller menstrual cups på nettet. Det viktigste er vel å ha et bevisst forhold til hva du velger å bruke, og hvordan du kan gjøre din foretrukne løsning best mulig for både miljøet, pengeboka og helsen din. Og at vi kan snakke om det.

Restekjærlighet

Jeg tror jeg må innrømme at jeg har fått litt reste-dilla. Det har gått sport i å bruke opp mest mulig rester, enten det er snakk om mat, te eller som i dette blogginnlegget: Garn. Målet om å ikke kjøpe nytt garn innebærer at jeg etterhvert må bruke mest restegarn – det vil si halve eller kvarte nøster av ulik farge og kanskje også ulik kvalitet. Sånt garn som har blitt til overs fra tidligere strikkeprosjekter, og som det kanskje ikke finnes noen umiddelbar plan for. Hvert enkelt nøste eller farge er gjerne for lite til å starte et helt nytt prosjekt – men sammen kan det bli mye fint.

Selvstripende sokkegarn bruker jeg mye av. Konseptet med sånt garn er at man bare strikker i vei av et nøste, og så lager garnet mønster av seg selv. Enkelt – men litt kjedelig kanskje? Og så er det sjelden man bruker nøyaktig 50 eller 100 gram til ett par sokker, så man ender alltid opp med et restenøste som er for lite til et nytt par. Løsninga da er selvsagt å parre det ene enslige nøstet med et annet – eller kanskje to? Og plutselig har man laget nye mønster som er nesten finere enn de gamle.

20180811_115801

Tripp, trapp, tresko, sokker i alle størrelser. (C) Ingrid M Kielland

Men hva med de aller, aller minste nøstene som ikke er nok til noe som helst? De kan bli til små lapper. Jeg har startet på et lappeteppe i sokkegarn, og dette tror jeg kan bli en evighetsprosjekt. Foreløpig måler det ca 32 * 15 cm…

20180811_115904

Restegarnsteppe i dominoteknikk. Hver lapp starter med å plukke opp masker langs kanten av en av de forrige. Til slutt blir det en million tråder å feste. Men det er leeeenge til. (C) Ingrid M Kielland

20180811_115824

En liten bunke framtidige julegaver i boks. (c) Ingrid M Kielland

Klar for skolestart

Det er noe litt magisk med høst og starten på et nytt studie- eller skoleår. Siden jeg jobber med lærerutdanning får jeg på en måte skolestart hver høst. Selv om jeg gjerne skulle ha hatt mer ferie er det fint å gå i gang med noe som føles nytt. Blanke ark og fargestifter til. I mange år har jeg pleid å kjøpe meg litt nye ting for å markere oppstarten. I år har jeg funnet en kjøpefri variant:

20180812_233208

En gammel skinnsekk kjøpt da jeg og familien min bodde i Sri Lanka på 90-tallet har fått nytt snørebånd. Termosen min begynner å bli litt bulkete og slitt, men skal helt klart bæres med videre sammen med keep-cup-en som jeg bruker for å slippe unna alle engangskoppene i kantina. Det fine rosa pennalet fikk jeg i bursdagsgave fra søsteren min for mange år siden. Etter å ha ryddet litt i diverse vesker og skuffer fant jeg mer enn nok av fine penner å fylle det med. Det eneste som er nytt er den svarte notatboka. Selv om det noen ganger føles som om tankene går i ring så nytter det ikke å gjenbruke fjorårets notater. Med en liten grønn notatbok til å skrive opp alle ukas gjøremål og huskelister er jeg forhåpentligvis klar til et nytt semester.

Helt rent, helt enkelt

Jepp, verdens miljøproblemer kan være ganske overveldende og uoverkommelige. Og neida, jeg mener ikke at den overordnede løsningen er at hver og en forbruker skal gjøre smarte grønne valg. Men det går faktisk an å gjøre veldig enkle grep som reduserer både plastforbruk og transportbehov, samtidig som vi sparer masse penger. For eksempel når vi velger hva vi skal bruke til å vaske oss med. Varmt vann og såpe, det må vi ha for å bli rene på hendene og ta knekken på bakteriene. Men hvorfor skal såpa komme innpakket i en stor plastflaske? Det siste året har jeg byttet ut flytende håndsåpe med et fast såpestykke i stedet. Oppsiden er at det varer, varer og varer. Ett såpestykke kan vare i minst et halvt år på badet hjemme, eller i årevis på hytta. Den flytende håndsåpa som koster omtrent like mye i butikken, varer kanskje en måned, maks. En av grunnene til det er at den viktigste ingrediensen i håndsåpa ser ut til å være… vann. Såpestykket gir deg mye mer såpe for pengene, og i tillegg mye mindre emballasje. Et såpestykke kommer vanligvis innpakket i en liten pappeske, eller kanskje til og med uten emballasje i det hele tatt. Den flytende håndsåpa kommer i en stor plastflaske, og selv om man kanskje er flink og kjøper refillposer så er det fortsatt en del engangsplast som går med. Transport av håndsåpe versus fast såpe er tilsvarende plasskrevende, vektkrevende og dermed utslippskrevende. Det burde være et enkelt valg. Den største nedsida ved såpestykket sånn som jeg ser det er at det kan bli litt grisete. Man trenger et godt såpefat som drenerer vekk vannet og lar såpa tørke mellom hver gang den blir brukt, og det fatet må gjerne vaskes jevnlig også. Men når det blir gjort ser det jo lekkert ut.

20180808_130431.jpg

Skummende håndsåpe med lavendelduft pynter opp på badet og reduserer plastavfallet på en gang. What´s not to like? (c) Ingrid M Kielland

I sommer har jeg også testet ut sjampo og balsam i fast form. Det syntes jeg virket skikkelig rart første gang jeg hørte om det. Jeg så for meg at det måtte være vanskelig å få nok skum til å vaske håret med fast såpe. Men shamposåpene fra Lush (produktomtale, men ikke spons!) fungerer veldig godt til hårvask. Det er bare å dra såpa over hodebunnen et par ganger, så er det masse skum og lett å vaske med. Balsamsåpa er litt seigere å dra ut i håret, men balsam skal jo heller ikke skumme, bare tilføre fuktighet og pleie til håret. I følge Lush skal en liten såpe vare like lenge som 3 250ml-shampoflasker. Jeg vet ikke om det stemmer, foreløpig har jeg bare brukt mine i halvannen måned, men de ser ikke særlig “oppbrukte” ut, så det virker sannsynlig. Tenk den forskjellen det utgjør i transportvolum og emballasje.

20180808_130313

En 50g shamposåpe og 50g balsambar versus 3 sjampoflasker og 3 balsamer. (c) Ingrid M Kielland

Nedsiden med fast shampo og balsam er at man må behandle dem pent for at de skal holde seg i fast form. Metallboksene som jeg kjøpte sammen med såpene for oppbevaring fungerer bra, men såpene bør egentlig tørke litt mellom hver gang de brukes, og da kan boksen bli litt for tett. Jeg har tatt mine ut av dusjen hver gang, og latt lokket være åpent en stund. Hvis de bare oppbevares i tett boks i dusjen blir det fort for fuktig. Ideelt sett trenger jeg nok en ekstra såpeskål til oppbevaring hjemme, men boksene er supre på reise. Det ser også ut til å være litt forskjell på konsistensen på de ulike sjampoene. De mer porøse typene “smelter” lettere, har det vist seg. (Testpersonene mine på 11 og 15 år er begge veldig fornøyde med sine sjamposåper, men de har blitt veldig myke og vil nok brukes raskere opp av den grunn.)

20180808_124634

Balsam og sjampo etter halvannen måneds bruk. (c) Ingrid M Kielland

Alt i alt er jeg likevel veldig fornøyd, og har planer om å teste ut også deodorant i fast form etterhvert.  Den enkleste måten å bli kvitt plastavfallet på er nemlig å ikke kjøpe det i utgangspunktet.

Mer om fast såpe versus flytende håndsåpe: https://insteading.com/blog/bar-soap-better-liquid-soap/

 

 

På tide å fylle minnekontoen – og fryseren

På lista over bra ting med Norge, kommer ofte allemannsretten ganske høyt opp. Med god grunn. Det er lett å glemme det når det er en selvfølge, men tenk så fantastisk det er at vi i Norge kan gå hvor vi vil i skog, fjell og myr, og høste av naturen mens vi er der. Helt gratis.

20180804_144131

Jeg har vokst opp med å plukke bær på høsten. De siste årene har det av ulike årsaker ikke blitt så mye tid til bærplukking. Heldigvis har jeg vært heldig og fått litt av gavmilde og flittige foreldre, men i år har jeg endelig fått fylt opp litt i fryseren selv. Det fine er at man fyller minnekontoen samtidig. Jeg har plukket blåbær og multer så langt. De førstnevnte finner jeg rett utenfor hyttedøra, de sistnevnte gikk jeg til fjells for å finne. Bonus ble en fin tur sammen med mamma, pappa og eldstesønnen min. 20180804_144108

Gjenbruk av plastemballasje er ikke alltid anbefalt, fordi det kan medføre smitte av farlige stoffer over i maten. Det er visstnok særlig bruk av emballasje beregnet på kalde matvarer til varm og fettholdig mat som kan være problematisk. Jeg håper og tror at de jeg har brukt fungerer greit nok til å fryse ned bær i. Det føles i alle fall litt mer meningsfylt med all den emballasjen hvis den kan brukes flere ganger. I det siste har jeg også begynt å bruke gamle syltetøyglass og lignende til emballasje. Det fungerer fint i fryseren også, men jeg passer på å ikke fylle glassene helt opp med væske, siden vann som kjent utvider seg i frossen tilstand. Hittil i år har jeg fylt opp 5 store (850 ml) yoghurtbegre med multer og diverse mindre beholdere med blåbær. Det er masse multer i fjellet enda, men den begynner å bli vel moden. Blåbærene er bare såvidt modne de plassene jeg har vært, og holder nok i mange uker til. Kanskje jeg får tid til å fylle flere glass før frosten kommer?

20180805_210853